Kategori: Blogg

Jeg antar vi kan diskutere spørsmålet i overskriften hvor lenge som helst uten å komme frem til et mer presist svar enn at det er noe som varierer. Skal vi anta at det går an å danne enighet rundt denne formuleringen? Det finnes med andre ord ikke noe “korrekt” svar. Vi bruker aldri en mannsvekt som måleenhet fordi det spretter umiddelbart opp et antall rimelige spørsmål om hva det betyr. Det eneste saklige unntaket jeg kan komme på er når folk sier for eksempel at “den hunden veier like mye som en voksen mann” og andre nikker og sier jaha, akkurat som de forstår hva det betyr. Finnes det likevel et område av normalvekt? I vognkortet mitt står det at jeg veier 75 kilo selv om jeg ikke har veid så lite siden før jeg kom i puberteten, så jeg antar vi kan sette dette som toppunktet i en klokkekurve, også kjent som normal distribusjon innenfor statistikk, som i praksis betyr at antallet forventede individer med høyere eller lavere vekt enn 75 kilo faller omtrent likt på begge sider av kurven — helt til den fortaper seg mot det usannsynlige i begge retninger.

Hvor har jeg tenkt meg hen med dette? Si at du har et utvalg på ti voksne menn som du skal veie for å finne frem til et gjennomsnittstall. Si at alle er “normale” — det vil si verken utpreget store eller små. De er bare “voksne menn” som du ikke ville reagere spesielt på i Norge i 2025, som betyr at det godt kan ende opp med 75 kilo som gjennomsnittlig vekt. La oss si det bare for eksempelets skyld. Ser du hvordan dette gjennomsnittstallet godt kan fremkomme uten at noen av de som er med i testgruppen veier eksakt 75 kilo? Du har med andre ord – i dette spesielle tilfellet av vektmåling – etablert en standard for normal som ingen av individene oppfyller. Alle er enten over eller under gjennomsnittstallet, riktignok uten noen dramatiske avvik, men likevel kanskje fem-ti-tyve kilo unna “idealet” i ethvert tilfelle. Hva betyr dette? Nå er jo vekt en enkel egenskap å måle med utstyr som de fleste har tilgjengelig, men hva om vi leter etter helt andre statistiske fakta? For eksempel politiske meninger, seksualvaner eller arbeidsmoral. Hva er normalt for testgruppen?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det foregår endel forskning som søker å etablere “en mannsvekt” i forhold til idèer, sosial atferd og andre abstrakte ting i livet, som siden presenteres som et normativt argument – eller underlagsdata om du vil – innenfor en større kontekst av sosiologi, kriminologi, psykologi og andre “humanistfag” hvor det store prosjektet handler om å etablere sannheter som siden brukes til budsjettering, driftsplanlegging og den typen ting. Nyere forskning viser… er en typisk formulering som smøres på toppen av slik statistisk projeksjon, som kan være – men som ikke må være – et bestillingsverk som søker å “bevise det alle vet” i kraft av sin såkalt sunne fornuft, fordi det er jo alltid bedre å henvise til vitenskap enn til politikk og det rene synseri. Imidlertid vet alle at det går an å “justere” de statistiske resultatene ved hjelp av litt kløktig måling og ikke minst gruming av testgruppen, slik at man skal alltids klare å komme frem til tallmateriale som forsvarer den typen strategi man foretrekker i en sak. Det finnes ingen klar grense mellom “tendensiøs forskning” og rent juks, ihvertfall ikke hvis de konsulentene man bruker er dyktige i jobben sin — som i dette tilfelle betyr at det ser ut som om alt stemmer og at de fremlagte forskningsresultatene er god fisk. Og slik går verden videre på sin skjeve gang.

Vi avslutter med et nyere konsertopptak av Jinjer, som jeg hevder er et djent-band sånn rent sjangermessig. Folk er ikke enige om hva de skal kalles, men jeg kan – selvsagt – fremlegge statistisk bevismateriale til støtte for min påstand.

Ikke for å skryte, men min egen Fabada Asturiana er faktisk den beste av alle jeg har smakt. Glem alt du har hørt eller erfart om/fra abuela – “bestemor” – eller andre som har prøvd seg på jobben: Den beste maten er den som blir lagd av profesjonelle kokker med trening i smaksvitenskap, som man ikke vanligvis får på kokkeskolen men det er et forholdsvis mye brukt ord ute i restaurantmiljøene. Dette er på mange måter en opplagt sak. Du må jo regne med at det alltid finnes “fagidioter” som tar ting mye lengre enn alle andre — og siden blir resultatene de har oppnådd spredd blant røkla på den vanlige måten. Det er for eksempel mye høyere standard på en “vanlig” restaurant nå enn det var på 80-tallet. Generelt sett er kokkene mye flinkere og mer kunnskapsrike. Folk vet også mye mer om ulike lands tradisjonskjøkken og har lært seg å stille rimelige krav til hva de blir servert og betaler for.

Ikke desto mindre finnes det ennå forholdsvis mye industrimat der ute, særlig i de lave prisklassene. Ting er bedre enn hva de var på sitt verste, men de er fortsatt ikke bra. Det er mye slurv, sjusk og kynisme blant sånne som produserer ting av den “lettvinte” typen. Du vet. Ting som man bare varmer opp i mikrobølgeovnen, frossenpizza og så videre. Eller som jeg pleier å si: Giftig mannskit som burde vært forbudt. Finnes det noen generell “folkehelseparagraf” som det går an å få noen dømt etter? Det vet jeg ikke men jeg tipper nei — selv om det strengt tatt er en forbrytelse mot menneskeheten å selge frossen fiskegrateng og den typen ting. De som kjøper og spiser denne jævelskapen er forsåvidt “i god tro” selv om det nå er påbudt med ganske grundig produktmerking, fordi det er ikke rimelig å forlange av folk at de skal sette seg inn i verken moralfilosofi, organisk kjemi eller økonomisk teori. Postmoderne mennesker er jo mest for groteske barn å regne, fordi det forekommer nesten aldri at de kan noe, vet noe eller forstår selv de enkleste ting.

Her er et spørsmål: Hvem har ansvaret for å ta vare på deg? Selv har jeg aldri følt den minste skygge av tvil om at hvis jeg overlater dette til noen som helst andre enn meg selv så kommer de til å føkke det opp. Selv om de “mener det bra” – som de fleste jo gjør i utgangspunktet – så kommer det ikke til å ende bra. Du kan rett og slett ikke stole på at folk for det meste gjør jobben sin korrekt. Kløning, sjusk, slurv og korrupsjon er det normale. I våre dager blir jo folk nærmest sett på som geniale hvis de får til å møte opp på riktig sted til riktig tid og gjøre de riktige tingene i riktig rekkefølge, dag etter dag, år etter år, uten noe kødd eller drama. Sånt er sjelden, selv om det strengt tatt burde være det normale. Forstår du hva jeg snakker om nå? Det kreves ganske mye protokoll og prosedyre for å oppnå relativ “feilfrihet” i utførelsen av selv de enkleste oppgaver over lange tidsrom. Alle som har noen års erfaring fra det praktiske arbeidslivet bør vite at “feil vil bli begått” og siden vil folk typisk både lyve og gå til alskens ytterligheter for å forsvare og/eller unnskylde seg — til tross for at det nesten alltid er konsekvensmessig bedre å ta ansvar og innrømme ting øyeblikkelig.

Nylig har jeg hatt et par dagers “ferie” hvor det eneste jeg har gjort er å binge serier på fjernsynet. Det er ingen spesiell grunn til dette. Jeg bare følte for å sluske litt. Du vet. Verken lage mat, vaske opp eller kommunisere med verden utenfor mine egne fire vegger. Uansett, jeg fikk med meg serien THE HACK på NRK, som er en dramatisering av visse ting som har skjedd i virkeligheten, litt som serien Makta for et par år siden i formen; det vil si ganske surrealistisk, med mye brudd på “den fjerde veggen” (det vil si at skuespillerne snakker direkte til kamera) og den typen ting. Jeg husker dette stoffet fra den gangen det skjedde. Det var et helvetes oppstyr rundt saken — men drøyt ti år senere er det vanskelig å si at noe har blitt bedre. Storbritannia har i det store og hele fortsatt i sin dødsspiral av løgner, unndragelser, korrupsjon, misbruk og et sjofelt spill om makt. Det er ikke like galt i Norge, men det er heller ikke i nærheten av så prektig som folk tror. Hvis du ikke allerede har sett THE HACK så anbefaler jeg serien på det sterkeste. Akkurat som med den foran nevnte Makta så er serien mest utbytterik for de som allerede har litt innsikt i de miljøene som beskrives, men dette er ikke nødvendig for å få med seg hva det handler om. Det kan (eller bør) alltid være lærerikt å bevitne hva som skjer når ambisjon møter korrupsjon og “reglene” bare brukes som våpen i et hensynsløst spill om penger og posisjoner. Den ligger på NRK.no for gratis beskuelse — sammen med mye annet av variabel kvalitet.

Til sist en lystig sang om livet og sånn.

Orkanen Melissa har ved dette tidspunkt passert Jamaica og er på vei mot Cuba. De sier at dette er den kraftigste orkan som noensinne har oppstått i Atlanterhavet (de kan bli noen hakk verre i Stillehavet), på grunn av “perfekte forhold” for slike monsterstormer til å bygge seg opp over ukene i forveien. Jeg vet imidlertid ikke noe om sånt, jeg velger bare å tro på faglærte meteorologer som blir kalt inn i nyhetsstudioer for å uttale seg. Varmt oveflatevann i havet, høy luftfultighet og lite vind høyt oppe i atmosfæren er visstnok hva det handler om. Det vil sikkert komme bilder i løpet av de neste dagene, men for øyeblikket domineres nyhetssendingene i Spania av bildene fra DANA-uværet i fjor, fordi det pågår en rettssak om erstatninger, ansvarsforhold og så videre. Mange har mye de skulle ha sagt.

Ellers oberverer vi at Israel – naturligvis – har begynt å myrde folk igjen. Var det noen som noensinne trodde noe annet? Ikke svar. Det er et retorisk spørsmål. Alle vet at regjeringen til Netanyahu vil kollapse hvis de slutter å drepe palestinere, så det var bare et spørsmål om tid. Israelerne vil jo ha sin Endlösung der Palestinerfrage sånn at de kan etablere fred, frihet og alt gratis i et Nirvana for jøder (og bare jøder) i de traktene. Kristne evangelister støtter dem entusiastisk fordi da kan de krysse av et punkt på sjekklisten sin for når dommedag endelig skal komme. Du vet. Sånn at hele verden går opp i flammer mens den tilbakevendte Jesus leder de fromme til Paradisets evige lykke. Det er ingenting de ønsker seg mer enn dette. Det er alt de lever for. Jorda er jo ikke noe å samle på, med alle sine problemer. Himmelen, derimot, er som en permanent feriekoloni befolket av “de rettferdige”. Altså dem selv og de andre rett troende.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er som vanlig vanskelig å få folk til å elske Israel, det kristne budskapet og resten av galskapen, men det er enkelt å få dem til å hate muslimer. Det skal jo ikke særlig mye til for å få et gjennomsnittsmenneske til å fylles av hat og raseri. Det er bare å trykke på noen knapper. Nema problema. Folk er forutsigbare på det viset. Machiavelli sa for eksempel at en hersker må satse på å bli fryktet heller enn å bli elsket, fordi folk er vimsete skapninger som sviker det de elsker uten å tenke seg om to ganger, mens de skjelver, gråter og bøyer nakken foran det de frykter. Derfor er frykten den beste av alle hersketeknikker. Da Mossad på 1990-tallet begynte å jobbe med et organisert prosjekt for “islamskepsis” hadde de neppe forventet en slik grad av suksess. Opplegget er jo dritenkelt. Bare kopièr alt det gamle tyske materialet fra den gangen skrekken handlet om verdensjødedommen og tilpass språklige vendinger til en moderne tidsalder. De samme typene vil reagere på den samme måten denne gangen også. Som sagt. Det er bare å trykke på noen knapper. Folk er ikke typisk smarte skapninger, men de er lettskremte. Hvis du gir dem et saftig fryktobjekt så vil de umiddelbart pisse i buksa og skrike skrekkslagent herfra til Dovre. Du kan velge selv om dette er komisk eller tragisk.

Det virker passende å avslutte med en klassiker fra året 1983.

Blant de som er opptatt av denslags finnes det mange som mener at Wales – Hen Wlad Fy Nhadau – har det kuleste av alle verdens flagg, med sin karakteristiske røde drage. Dette har jeg ingen mening om, men jeg ser poenget. Motivet på toppen er jo i en klasse for seg selv — mens bakgrunnen ligner en rekke andre land som har tofarget flagg, som Ukraina og Polen. Men nok om det, saken er at de nylig avholdt lokalvalg i Caerphilly hvor innbyggerne stemte inn et annet parti enn Labour (Arbeiderpartiet) for første gang på hundre år. Et bemerkelsesverdig resultat, med andre ord, som mange tar som et signal på hvor upopulær regjeringen hans Keir Starmer egentlig er. Valgets vinnere var Plaid Cymru – som tilsvarer omtrent det samme som SNP (“Scottish National Party”) i Wales – med 47% av stemmene, så kan jo folk tolke dette som de vil. Det passer inn i et mønster med saktegående, full oppløsning av “Det forente kongedømmet” etter at Brexit – som først og fremst var en engelsk greie – snudde opp og ned på hele virkeligheten der borte.

Som alle sikkert husker foregikk det er usedvanlig skittent spill for å bli kvitt den populære Jeremy Corbyn som leder for Labour, i regi av den machiavellistiske Morgan McSweeney, og erstatte ham med den sjarmløse teknokraten Starmer som vi kan si ligner på Tony Blair i de fleste henseender, bortsett fra at han har null karisma og heller ikke noe særlig bra politisk gangsyn. Hva som var den langsiktige strategien bak dette sjakktrekket kan man lure på, men “tilpasning til USA” er en nærliggende tanke, med særlig vekt på en nærmest ukritisk støtte til Israel. Komplottet mot Corbyn handlet jo om at han angivelig var så antisemittisk at han var uegnet som leder for Storbritannias største parti. De seilet uansett gjennom forrige nasjonalvalg med sterk medgang i forhold til det historisk upopulære Tory (“de konservative”) og sikret et gedigent flertall for Labour — som siden har gått fullstendig “opp i røyk” på meningsmålingene. Hvis det hadde blitt avholdt valg nå i dag ville sannsynligvis Reform UK – nazipartiet hans Nigel Farage – ha sikret rent flertall i parlamentet, noe som uten tvil ville ha betydd slutten for det vi kjenner som The United Kingdom of Great Britain and Northern Ireland.

Hva fremtiden vil bringe er notorisk vanskelig å spå om, men for øyeblikket ser det ut som om både Labour og Tory har blitt desimert ned til små tullepartier i kraft av sin egen fraværende evne til å forene britene rundt en fornuftig politikk som tar hensyn til hva befolkningen faktisk etterspør heller enn hva “eliten” – et antall av 20-30.000 rike individer – ønsker seg. Demokratiske valg henger jo på hva flertallet vil ha, uten hensyn til særinteressene. Flertallet trodde åpenbart at Labour under Keir Starmer ville snu den dødbringende innstrammingspolitikken (“austerity”) som kjennetegnet Tory gjennom de fjorten årene siden David Cameron ble statsminister i 2010. Landets institusjoner har jo forfalt i en nærmest katastrofal grad slik at i dag er det “ingenting som fungerer” i offentlig sektor mens det samtidig skapes stadig flere milliardærer. Det finnes med andre ord penger i Storbritannia, det er bare at de blir systematisk kanalisert inn i private hender, mens skoler, sykehus og politistasjoner bokstavelig talt faller ned over hodene på folk — og vannverkene betaler ut aksjeutbytte i stedet for å oppgradere infrastrukturen, slik at det nå flyter ekskrementer i britiske elver og vannveier på en daglig basis. Storbritannia er i praksis like konkurs nå som det gamle Sovjetunionen var i året 1990, men av den motsatte årsak. Det vil ta flere tiår å få ting på stell igjen. Hvem har lyst på jobben?

Vi avslutter med singelen fra Martröd sitt nye album, som slippes i desember. Genialt bra. Løp og kjøp.

Du må ikke vaske hendene med sprit – det vil si etanol, eller etylalkohol – fordi det brytes jo ned til acetaldehyd og dette regnes som et kreftfremkallende stoff. Men det er fortsatt helt OK å drikke alkoholholdige varer. Eller rettere sagt, det er fortsatt sterkt frarådet av enhver profesjonist innenfor helsefagene men ikke forbudt. Folk liker jo alkohol. Det er en viktig del av kulturen å drikke seg drita og gjøre dumme ting. Nyheten om “vaskespritens” angivelige skadelighet sirkulerer som en varm potet blant covidiotene akkurat nå. De griper jo alt som kan styrke deres sak med de begjærlige fettfingrene sine, mens de skjelver av opphisselse. Endelig er det noe som bekrefter det jeg har visst hele tiden. Sånn er det å være evneveik. Det foregår ikke mye oppi hodet deres, men det lille som skjer er til gjengjeld svært dramatisk.

Hvilket minner meg på situasjonen i Storbritannia, hvor nazilederen Nigel Farage ligger et hestehode foran alle andre på meningsmålingene. Det er først og fremst ham de har å takke for Brexit, men britene har åpenbart ennå ikke fått nok av Farage og idèene hans. Det er mange og komplekse årsaker til at ting har blitt så jævlige i Storbritannia, men folk vil ikke høre på sånt. De krever enkle løsninger som bringer resultater her og nå. Dermed går det som det går. Ingen kan love at det skal skje ting på kort sikt uten å lyve — og hvis man først skal lyve og bløffe kan man liksågodt ta skikkelig i. Derfor er Farage en populær mann. Han sier det folk har lyst til å høre. Dessuten har han jo en høyrøstet, brautende og “folkelig” fremtreden – til tross for at han kommer fra overklassen – som appellerer til enkle mennesker med treg oppfattelse. Vi kan forsåvidt si at han er en slags britenes svar på Carl I. Hagen. Tolk dette som du vil.

Ellers er det å si at jeg startet sentralfyren i dag. Det var overhodet ikke vanskelig – bare noen knapper – og resultatet er at jeg nå har jevnt tyve grader innendørs, uavhengig av temperaturen ute. Det var jo for fanden bare tre grader tidligere i dag og defor ganske frøsent i det hovedsaklig flislagte innemiljøet her, men termostaten på tyve virker prikkfritt. Nå er det så man kan droppe genser og pledd når man setter seg for å se på fjernsynet. Det er en klar forbedring i hverdagen og sikkert noe jeg bør feire med litt alkohol, giftig som det er. Det er jo faktisk slik at et glass brandy røsker i rasken når man ellers drikker lite. Jeg må bare passe på så jeg ikke søler på fingrene, for det er jo farlig å få på huden.

Her er den hittil beste versjonen jeg har funnet av vinnerlåta fra Melodi Grand Prix i 1965.

Ut ifra hva jeg hører og leser – inkludert ting på blogg.no – virker det ikke som folk forstår hva ordet psykopat betyr. Det er ikke noen diagnose. Både psykopater og sosiopater betegnes som antisosial personlighetsforstyrrelse i manualen for psykiatriske diagnosekriterier, men de har forskjellig bakgrunn og forløp. I begge tilfeller er det “noe som mangler” hos personen. De fyrer ikke på alle pluggene men preges av en fundamental hjernefeil. Atferden er i grove trekk lik hvis vi snakker om konsekvens for andre – både sosiopater og psykopater er hensynsløst opptatt av “egen vinning” og definerer enhver motstand de møter som “fiendtlige krigshandlinger” – men de motiveres av forskjellige ting. Psykopaten er typisk blottet for menneskelige følelser mens sosiopaten en “hypersensitiv” og konstant på grensen til eksplosjon. Ingen av dem er i utgangspunktet “kriminelle av natur” – noe sånt finnes jo strengt tatt ikke – men begge har mentale predisposisjoner som gjør det enklere for dem å krysse grensen mellom rett og galt.

Folk har en tendens til å kalle andre psykopater hvis de ikke responderer slik de selv synes er korrekt, men dette er mildt sagt galt og – ikke uten ironi – nesten en litt psykopatisk ting å gjøre. Du vet. Projisere sine egne synder over på andre og bruke dem som stedfortreder i det store spillet om kosmisk rettferdighet, forbrytelse og straff. Mennesker er jo komplekse skapninger. Det er aldri enkelt å fastslå hva som motiverer våre handlinger. Det normale er å føle at man selv har alltid og med få unntak rett i alle ting, mens andre er mer eller mindre gale i forhold til den formen for korrekt perfeksjon som man selv representerer. Dette er så å si “fabrikksettingene” i normale menneskers psykiatriske sikringsskap. Det er svært lite vanlig å innrømme at man selv kan ta feil. Mye energi blir da også brukt på å krangle om “hvem som tar feil” mellom helt normale mennesker. Sikkert opptil flere prosent av deres samlede levetid. Det psykopatiske i dette bildet inntreffer når noen bare ikke klarer å se at det kan finnes ulike synspunkter og innfallsvinkler. De har “alltid rett” og reagerer ofte med ukontrollert primalraseri hvis noen utfordrer dem sterkt nok på sak eller prosedyre.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Mentale mangelsykdommer er et litt interessant fenomen. På det fysiske plan vil man som regel oppdage symptomene i form av utslett, svimmelhet, hoste, magesmerter eller noe, dersom man har blitt rammet av en sykdom, men det går an å være fullstendig fette psykopat i hodet og på det emosjonelle plan uten at noen kan se noe galt med deg. Det er en av mange “skjulte tilstander” som folk kan bære på uten at de selv oppdager noe. Det går for eksempel an å være fargeblind uten at dette noensinne oppdages — og psykopati blir da også ofte beskrevet som “emosjonell fargeblindhet” på den måte at man bare ikke ser hva som foregår med andre mennesker — og etterhvert venner man seg til å ikke ta hensyn til det. Det er jo ikke “virkelig”. Andre menneskers følelser er “deres eget problem” og aldri noen naturlig reaksjon på for eksempel urimelige konsekvenser av tekniske utbyggingssaker eller juridiske overgrepsforhold. Fra en typisk psykopats synsvinkel tar jo folk feil når de ser det på andre måter enn “det korrekte” — det vil si deres eget syn. De har jo alltid rett, mens andre syn representerer varierende grader av galt. Ikke sant?

Vi fortsetter denne dagen med enda mer dansk folkemusikk.

Uten å vite noe om saken antar jeg at kuppet mot Louvre i Paris har blitt omtrent like bredt dekket i Norge som i Spania, hvor utbyttet beskrives som “de franske kronjuvèlene” (eller ihvertfall deler av dem) sånn at opplegget har veldig høy PR-profil i media og ellers. Det siste jeg har hørt er at to mistenkte har blitt pågrepet, mens to andre er etterlyst. De har ikke sagt noe om byttet — men det antas at de sannsynligvis ikke har hatt tid til å “gjøre noe” i form av oppbryting, nedsmelting og så videre. Det fremstår som en selvfølge at de kom til å bli tatt, gitt kuppets idiotisk høye profil, så hva var planen?

I forbrytermiljøene – særlig i fengsler – er det fagfolk som har høyest status; det vil si sånne som er spesialister på alarm, pengeskap og den typen ting, slik at de klarer å komme seg inn i godt avlåste steder og stikke av med store verdier på “kunstnerisk” vis. Men også dette har sine begrensninger. Det går jo på æren løs når komplottet går ut over uerstattelige kunstskatter av høy nasjonal symbolverdi, som helt opplagt omfatter kronjuvèlene i et hvilket som helst land, men særlig Frankrike hvor folk er veldig hissige på å forsvare “det franske” i enhver sammenheng. Bare prøv selv. Det ender ikke bra for deg hvis du begynner å kritisere “der franske” når du er i Frankrike. Om disse juvèltyvene ender som helter i fengselet er foreløpig uklart på grunn av denne emosjonelle konflikten. Jeg antar det vil vise seg.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

En som ihvertfall ikke har mye heltestatus er Carlos Mazón, guvernør i delstaten Valencia i Spania, på grunn av alle de kritikkverdige forholdene rundt DANA-uværet for nokså nøyaktig ett år siden, hvor mer enn 220 mennesker omkom (det eksakte tallet er ennå ikke klart). Publikum krever hans avgang og partiet hans – Partido Popular (PP) – gjør ingenting for å forsvare ham selv om de ikke går direkte mot ham heller. Hvor mye skyld går det an å legge på Mazón? Det er uklart, men støyen rundt saken er jo ikke bra for PP som prøver å bygge opp plattformen sin foran det neste riksvalget. Selv om Mazón eventuelt “overlever” denne politiske stormen så vil PP være svekket i Valencia etterpå. Om det er “rettferdig” å skylde på topplederen for at ting svikter på lavere nivåer i organisasjonen får siden bli et filosofisk spørsmål. Alle vet at det er dette som typisk skjer – rettferdig eller ikke – fordi sjefen er det eneste navnet og ansiktet som alle kjenner. Sånn blir det når man er høyt profilert. “Gjenkjennelseseffekten” jobber noen ganger mot deg.

Vi avslutter med litt dansk folkemusikk fra 70-tallet.

Kjenner du noen som ikke tåler en spøk? Vi kan si det kommer an på situasjonen, men hvis det ellers bare handler om å le av noe som var dumt – og som alle skjønner var dumt – så er det definitivt et svakhetstegn hos folk hvis de blir sure når du ler av dem. Skjønner du hva jeg mener? Det krever selvsagt litt “takt og finesse” – man ler jo for eksempel ikke av at folk skader seg – men hvis noen avleverer en legendarisk blemme så er det noe galt med bildet hvis det ikke senere blir gjort til en vits. Hvilket bringer oss til sånne som ikke tåler en spøk. Fremst blant dem er sånne som manipulerer andre gjennom frykt. Jeg tror for eksempel ikke det ville vært noe sjakktrekk å le av at Stalin eller Hitler snublet i teppekanten og mistet balansen, dersom du var tilskuer til noe sånt.

Personkult er i det hele tatt ganske skummelt. Det blir som i eventyret om keiserens nye klær. Hvis den store lederens feilfrihet er et poeng i opplegget så har du jo begått både blasfemi og høyforræderi hvis du knuser det omhyggelig konstruerte “gudebildet” ved å le av dem. Latterlig som det er for oss som lever utenfor dette gale landet er det ikke desto mindre strengt forbudt i Nord-Korea å antyde at lederen deres har normale biologiske funksjoner. Han går for eksempel aldri på do. Hvis du blir tatt i å ha sagt noe sånt høyt kan det hende du mister livet, men i det aller minste vil du havne i en “omskoleringsleir” hvor de lærer sånne frekke slyngler som deg respekt for statsmaktens integritet. Det er jo straffbart å vise noe annet enn ydmyk hengivenhet overfor lederens ufeilbarlige gudenatur.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For meg – og kanskje deg også – er det et mentalt sunnhetstegn å le av en pompøs tosk som driter på draget. Det er dem vel unt å bli redusert av “skjebnens ironi” på en sånn måte at de ser patetiske ut. Imidlertid er sånt livsfarlig hvis du lever et sted de har autoritært styresett med tendenser til parareligiøs kult rundt lederens person og egenskaper. De er ikke helt der i USA ennå, men det har vært noen urovekkende tegn på at den nåværende statsledelsen ikke har normal sans for humor — og definitivt ikke “selvironi”. De tar ting veldig personlig, ihvertfall i den smiskende kretsen rundt ledelsen som kaller det upassende å lage vitser om alt det dustete som blir sagt og gjort. Mye av det er da heller ikke “morsomt” i ordets rette forstand, fordi det er såpass sjofelt og sadistisk, men nettopp derfor blir det jo ekstra viktig å minne disse typene på at de er bare mennesker. Du vet. Man høster hva man sår og så videre.

Vi avslutter med et høydepunkt fra den mest harry amerikanske råkkenrållen.

Som alle vet er ordet økonomi sammensatt av de greske ordene oikos (husholdning) og nomos (lovmessighet), slik at i sin strikteste betydning handler begrepet økonomi om systemkunnskap. I praksis produksjon, konsum, distribusjon og forvaltning av “økonomiske enheter” (ressurser) i et system som oppfører seg lovmessig (og/eller forutsigbart). En viss grad av kaosmatematikk tilkommer, slik at hvis vi for eksempel snakker om “den norske økonomien” så er den lovmessig på samme vis som “det norske været” — som jo lar seg forutsi til en viss grad, men det blir stadig vanskeligere å si noe sikkert jo mer presis og detaljert man prøver å være. Et ord som privatøkonomi betyr følgelig den relative grad av orden man har i sin egen husholdning, noe som åpenbart ikke (bare) handler om penger, men hele privatlivets forhold til omverden. Folk “handler” jo med mer enn penger i sin omgang med verden og virkeligheten.

Ordet oppmerksomhetsøkonomi er dannet ut ifra det teorigrunnlag at oppmerksomhet er en begrenset ressurs — og det utgjør et eget studieområde innenfor informasjonsteknologi. Observatører av dagens menneskelige virkelighet legger jo merke til at det er til enhver tid mange som “kjemper om din oppmerksomhet” med ymse metoder og målsettinger. Det er ganske bokstavelig talt “aldri fred å få” på dette området. Er det ikke det ene så er det noe annet. Reklame finnes for eksempel “overalt” i det offentlige rommet – bare begrenset av de lokale lovene – og det er vanskelig å se for seg at man kan spasere gjennom en moderne storby noe sted i verden uten at noen prøver å “fange oppmerksomheten din” enten de er svindlere, tiggere, gjøglere eller misjonærer for en eller annen sak. Bare hjemme hos seg selv – altså i privatlivet – kontrollerer man informasjonsbalansen til noen rimelig grad. For eksempel gjennom valg av interiørdekorasjon og ymse andre elementer som påvirker sinnstilstanden din både bevisst og ubevisst. Men selv der befinner man seg jo ofte i en slags mental forsvarskrig overfor fjernsynet, nettet og andre kanaler som “bringer verden inn i stua”.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg kan selvsagt ikke uttale meg i noen særlig grad om “hva folk vil ha” men ordet trivsel fanger opp noe alminnelig som er i stor etterspørsel blant folk. Hva eksakt som må til for å “skape trivsel” er variabelt, men du bør sannsynligvis tenke på trivsel som (minst) ett av mange resultater det er ønskelig å oppnå innenfor privatøkonomien. Det vil si å betrakte trivsel som en “ting i seg selv” – altså en ressurs – som bør regnes inn i “privatøkonomiens handelsbalanse” når man gjør opp regnskap over tingenes tilstand i sitt liv. Jeg vil argumentere for at trivsel er minst like viktig som penger når man vurderer hvilken grad av overskudd man sitter igjen med etter at forretningene er gjort opp og regningene er betalt. Det er bedre å savne penger enn å savne trivsel, for å si det litt banalt. Selv mange av verdens rikeste individer fremstår jo som litt miserable på dette området. De har penger nok til å kjøpe nesten hva som helst, men det virker ikke som om de trives særlig godt i sin tilstand av økonomisk allmakt. Hva er det som påvirker usannsynlig rike folk til å stadig jakte på enda mer? Når blir det nok? Dette er et interessant element å ta med i definisjonskriteriene for begrepet suksess. Etter min mening har man oppnådd “optimal suksess” når man ikke helt vet hvordan man skulle kunne trives enda bedre enn man gjør — men på den annen side har man jo et svart hull i sjelen hvis man har alt, bortsett fra trivsel.

Vi avslutter dette spekulative skrivestykket med noe – for meg – ukarakteristisk “ambient”.

Hvor tolerant går det an å bli? Det kan for eksempel gjøres til en moralsk skjønnhetskonkurranse hvor vinneren er den som forstår og aksepterer alle “akkurat som de er” selv om folk er noen intolerante og trangsynte jævler. Det er ikke noen unnskyldning at “kulturen deres er sånn” hvis de oppfører seg som rasshøl. Det spiller ingen rolle hvem de er og hvor de kommer fra. Hvis de er aktivt intolerante individer av moralistisk karakter fortjener de to tette og en badehette. Det vil si bank, stryk, tukt, juling eller hva du foretrekker å kalle det. Hver dag. Flere ganger om dagen. Helt til de skjerper seg. Da kan vi snu på flisa og ta en mer “oppmuntrende” retning. Dette er elementær justis.

Dessverre er det ikke slik ting fungerer blant mennesker, ihvertfall ikke nå lenger. Nå praktiserer vi toleranse overfor selv de som ikke viser noen slike takter i sin egen fremferd. Derfor er det ingen som riktig vet hvordan de skal forholde seg til bøller som truer seg vei gjennom politikk og samfunnsliv. Du vet. Såkalt sterke menn som søker dominans i enhver sosial situasjon. Sånne som “hevder seg” gjennom å hundse og undertrykke andre. Dette er banal atferd, men den virker. Det som typisk skjer er jo at folk bøyer av, viker unna og tar store omveier for å slippe konfrontasjon. Hvorfor? Alle vet at hvis du første begynner å betale en pengeutpresser så vil han komme tilbake etter mer.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det finnes hvor mye materiale som helst om det ondes problem og ofte er det en ubegripelig sak, men minst like ofte handler det bare om at “gode mennesker gjør ingenting” når onde individer søker å etablere seg i maktposisjoner. Vi har mildt sagt nok historisk bevismateriale for hvordan dette fungerer. Alle voksne mennesker vet at hvis du først har begynt å bøye kne for noen så er det bare ikke snakk om at de slipper taket de har på deg senere. Tvert imot blir det typisk alltid vanskeligere og vanskeligere å konfrontere en undertrykker jo flere ganger man gir etter og bøyer av. Alle venner seg til at dette er tingenes normale tilstand. Tyrannen finner seg til rette i sin posisjon, slaven i sin. Og sånn går dagene. Vi er jo svært tilpasningsdyktige skapninger. Derfor blir det som det blir.

Visste du at Freddie Mercury har gjenoppstått og spiller nå bass i et dansk metalband?