Av hensyn til mitt nasjonale og internasjonale publikum skal jeg ved denne anledningen fremby et assortert utvalg av musikalske idiosynkrasier, hvorav sjansen for at du allerede kjenner dem er ganske liten. Dette er, som man sier, for de spesielt interesserte. Det som følger er en liste med ti forskjellige “langspillere” – altså fullstendige album – som jeg har bokmerket på YouTube fordi jeg fant dem spesielt interessante (da selvsagt i relasjon til min egen smak) og de har ingen høyt profilert representasjon i den konvensjonelle musikkindustrien. Enkelte av dem er “godt kjente” for de med litt sær smak, eventuelt med stor musikkhistorisk innsikt, men ingen av dem vil ligge på Spotify, for å si det slik. Listen følger ingen spesiell orden av typen “de ti beste” eller noe slikt, så de er alle å betrakte som jevngode produkter.
Jeg tilbrakte et par timer av denne formiddagen i samtale med en venninne fra Colombia, på en av internettets mange chattetjenester. Denne bloggen kom opp som et tema. Jeg forstår ikke alt du skriver om sa hun. Vel herre-føkkings-gud, hvem gjør vel det? Ikke engang jeg selv — i den forstand at jeg kan gå tilbake i tid og finne ting som får meg til å lure på hva fanden som var tanken den gangen. Dette gir jo ingen mening. Saken er at sånn må det være og slik må det bli av den enkle grunn at jeg liker å bryte med “vanskelige tema og ukonvensjonelt språk” uten å ta noen slags hensyn til om skrivestykket blir forstått av verken deg, meg eller Titten Tei — nå og senere. Jeg driver med kunst, ikke folkeopplysning. At visse elementer av presentasjonsformen kan minne om sakprosa er ikke utilsiktet men det betyr heller ikke at dypest sett er dette noe annet enn surrealisme og drømmelogikk. Du må derfor bare ta det for hva det er. (Det er kanskje også slik – når det gjelder akkurat min Colombianske venninne – at tjenesten Google Translator takler norsk-spansk ganske bra, men ikke alle ordspillene og resten av det asymmetriske fusseriet mitt. Det er jo ille nok på norsk.)
Mitt råd er å overse alt det du ikke forstår – la det gå inn av det ene øyet og ut gjennom det andre, så å si – og heller fokusere på det du oppfatter som begripelig. Du vet. Samme gamle trikset som alltid når man skal forholde seg til kunst som ikke prøver å bli forstått. En typisk post i denne bloggen har fire elementer. Overskriften, bildet, teksten og sangen. De har noen ganger en indre sammenheng, andre ganger ikke. Det finnes ingen regel for dette. For eksempel har jeg i det siste brukt stillbilder fra diverse gamle filmer som jeg liker – det ovenfor er hentet fra den aldeles fabelaktige filmen Tusenfryder (“Sedmikrasky”) av Vera Chytilova, Tjekkoslovakia 1966 – og slik kommer det til å fortsette inntil videre. Om jeg skifter mening er uråd å si. Kanskje, kanskje ikke. Andre kategorier av bilder har vært forsøkt, men akkurat nå liker jeg gamle filmer. Det er uansett ikke ment som noen “illustrasjon” som liksom sier noe om teksten, som i sin tur og orden ikke nødvendigvis skal forstås. Du vet. Opplysning er en borgerlig fordom. Det revolusjonære menneskesinnet bruker ikke det konvensjonelle begreprapparatet til å skape estetikk som behager de kondisjonerte klassene, men som et angrepsvåpen rettet direkte mot borgerlig selvtilfredshet i enhver manifestasjon, særlig de som har gjort penger til sin gud.
Vi avslutter med litt klassisk norsk rock fra året 2007.
Klokken er snart ni når jeg begynner å skrive dette og jeg føler meg litt dorsk og “satt ut” fordi jeg tok en sovepille like før midnatt i går. Det var ved det tidspunktet 26,7 grader innendørs, mens det nå er redusert til 21,1. Saken er at jeg får jo faen ikke sove når det er så varmt, men sovepillene – av merket Zopitin 7,5 mg – tar ingen hensyn verken til været eller noe annet, de slår deg i svime uten hensyn. Hvilket er hele poenget. “Assistert innsovning” heller enn å ligge der og snu seg hit og dit i løpet av timesvis med “halvsøvne” fordi det ultimate poenget er å oppnå en uthvilt følelse i kroppen selv om hodet føles som om jeg har mistet omtrent femti prosent av min normale IQ. Kaffe ser ut til å hjelpe da. Foreløpig er jeg halvveis ned i den første koppen og planlegger to til. Du vet. Colombiansk urtemedisin som har både en mental og en fysisk effekt. Velkjente saker.
Linket ovenfor er en artikkel fra nettsiden til NRK, om en kis fra Vadsø – de sier ikke noe om alderen hans men på bildet ser det ut som at han kanskje er i 50-årene, altså ingen ungdom – og han hadde saksøkt staten og kommunen fordi han ikke fikk bruke cannabis (på resept) under et “ganske kortvarig” fengselsopphold. Hva vi kan konkludere med er “samme gamle leksa” fordi han trekker saken og gir seg på grunn av pengeproblemet. Han har ikke makt og midler. Derfor må han bare finne seg i hva enn det er som utgjør detaljene i nedverdigelsen. Så hva er greia? Kanskje jeg tar feil, men jeg velger å tro at dette handler om prinsipielle holdninger overfor cannabis, eller i praksis at “myndighetene” – kommunen, staten, kriminalomsorgen, fengselsdireksjonen – stiller seg tvilende, eller kanskje direkte avvisende, til hele konseptet med cannabis som medisin. Derfor blir det ikke aktuelt å bringe med seg narkotika til soning.
Egentlig burde de bare legalisere cannabis og klassifisere det som et relativt harmløst stoff i samme kategori som kaffe. Du kan ihvertfall ikke sammenligne det med alkohol, som til tross for sin legale tilstand er et av de hardeste stoffene folk overhodet kan bruke. Jeg mener, alkohol hører til i samme skadeklasse som kokain, amfetamin og heroin. At folk ikke fatter dette får bli deres eget problem. For medisinsk fareklasse, spør en lege. For sosiologisk fareklasse, spør politiet. Alle som har et noenlunde rettlinjet gangsyn forstår at det største narkotikaproblemet samfunnet står overfor er alkohol, og da særlig sprit. (Øl og vin har jo en tendens til å virke søvndyssende lenge før man oppnår den samme graden av psykotisk beruselse som inntreffer etter noen hylere med sterkere saker.) Kampen mot rusmidler er en skitten affære som domineres av moralske kjepphester og idealistiske vrangforestillinger. Hva er det vi prøver å oppnå? De som drømmer om kontroll bør få seg noen klaskere i ansiktet med flathånd. Det går ikke an å kontrollere mennesker. Hvordan går det an å ikke vite dette? Det er jo for fanden som å gjete katter. Av og til klarer du å holde dem noenlunde samlet – særlig når det er mat eller andre belønninger inne i bildet – men i det neste øyeblikk fyker de avsted i alle retninger.
Det som er mest provoserende med slike saker er den forjævlige småligheten hos maktmenneskene. Jeg skjønner at jobben deres er å forvalte og forsvare “systemet” men er ikke enig i at formynderi og overgrep er veien å gå. Ironisk nok snakker jeg selv om disiplin nesten hele tiden, men ikke som styringsredskap innenfor en kommandostruktur. Disiplin er noe du oppnår gjennom trening og systematisk applikasjon av moralske prinsipper. Disiplin er en personlig egenskap, ikke en pisk du kan svinge over andre, for å tvinge dem til å gjøre som du sier. I den linkede artikkelen ovenfor ser jeg bare en litt ynkelig person som har blitt beseiret – og kanskje i noen grad ødelagt – av “systemet” og de maktmenneskene som først og fremst lever av å utnytte og manipulere “systemet”. Eller for å bruke et annet ord: Jeg ser ondskapen. Ikke sånn som når den manifesterer seg i seksuelle overgripere, massemordere og krigsforbrytere, men “den lille ondskapen” som mest av alt er plagsom, ikke særlig farlig. Du vet. Det går an å drepe noen med et overveldende øksehugg som omtrent klyver dem på langs og gjør kort prosess, men det går også an å drepe dem med hundre tusen små nålestikk som kommer fra alle kanter og aldri gir dem verken fred eller hvile. Resultatet blir det samme.
Dermed avslutter jeg skrivingen og overlater “ordet” til noen av verdens beste musikere.
En greie som jeg stadig vender tilbake til er dette med smak og hvordan det er håpløst å kategorisere smaken i grupper av riktig og galt. Du vet. Folk liker det de liker, misliker det de misliker, og stort mer er det ikke å si om saken. Noen kan av og til “forklare seg” og fortelle historier om hvordan de tilegnet seg sansen for det ene eller det andre, men dette har ingen objektiv betydning. Det er bare minnene til èn person. Andre kan ha – og har ofte – helt andre livserfaringer. Kanskje vet de ikke engang nok om et tema til å svare ja eller nei på spørsmålet om de liker en ting, slik at jeg antar det er et gyldig alternativ å svare “jeg vet ikke” hvis du spør noen tilfeldige mennesker på gata om de liker Beatles. Ikke desto mindre tipper jeg på forhånd – uten å vite noe om disse individene – at et flertall vil svare ja på spørsmålet. Beatles var jo – og er forsåvidt ennå – et grisepopulært band, ihvertfall i den såkalte vesten. De har satt noen relativt uslåelige rekorder for antall nummer èn hit-sanger på rad og den typen ting. Med få unntak har alle et forhold til dette bandet.
Jeg så en artikkel som noen hadde skrevet på nettet, men jeg leste ikke mer enn overskriften, ingressen og teksten til et par bilder — fordi opplegget var at “Beatles er et oppskrytt band som ikke fortjener den musikkhistoriske posisjonen de har”, eller altså en slags konspirasjonsteori om du vil, som handler om at det er “pengeinteressene” som har manipulert det evneveike publikummet til å tro at Beatles er noe mer enn et vanlig skrangleorkester. Hva skal man tenke? Jeg ville ikke lese artikkelen fordi jeg følte meg litt sånn der provosert av tonen i det jeg allerede kunne se, så hvorfor åpne selve teksten og frivillig påta seg en forgremmelse? Jeg mener, min tanke om Beatles er at de var eksepsjonelle låtskrivere og svært dyktige sceneartister som mer eller mindre tilfeldigvis traff musikkmarkedet på et tidspunkt da det begynte å bli vanlig med privateid avspillingsutstyr (som i praksis ikke fantes før transistoren ble oppfunnet i 1947 og deretter utviklet til å bli en massevare over de neste ti-tolv årene, fordi alt sånt var fette dyrt før denne teknologien kom). Platesalg var noe helt nytt på slutten av 50-tallet og begynnelsen av 60-tallet. Før i tiden hørte folk på radioen og tok til takke med det som ble avspilt på de ulike radiostasjonene, men utover på 60-tallet oppsto “de hippe ungdommene” som hadde sin egen platespiller og kunne samle folk til privatarrangerte dansefester og den typen ting. Midt oppi denne bølgen kom altså Beatles rekende på en fjøl. De utga sin første LP i 1963 og sin siste i 1970. De var et “fenomen” selv om de varte i bare syv år.
Hva jeg tenker er at det ofte kan bli mye mas og “kulturelt press” rundt en moteriktig greie. Mange misliker dette, også jeg, fordi du kan jo merke at det står noen og dytter i andre enden fordi de tjener penger på opplegget. Sleske selgere og god musikk passer dårlig sammen. Folk liker å utforske mulighetene og oppdage sin egen smak i sitt eget tempo. Dette gjelder i særdeleshet tenåringer, som jo allerede er noen vanskelige fetthyser å forholde seg til, fulle av hormondrevet protest og opprørstrang. Fenomenet er velkjent. Det er i det store og hele ikke noe annet å gjøre enn å gi dem albuerom og heller passe på at de ikke tukler med farlig verktøy og den typen ting, så får de jo bare løpe rundt og skrike helt til den jævla puberteten deres roer seg litt. Kan du fatte hvordan det må ha vært for de relativt unge mennene i Beatles å havne midt oppi den absurde galskapen som vi nå kaller beatlemania? Herregud. Men de fikk da i det minste litt betaling for umaken og etterhvert tok de også grep om sin egen karrière og begynte å lage “voksenmusikk”. Jeg har ikke noe saklig grunnlag for å påstå dette, men jeg tror at de fleste som liker Beatles har sin favoritt-LP blant de senere produksjonene deres, det vil si fra Rubber Soul og utover. Min egen favoritt er det hvite dobbeltalbumet fra 1968.
Vi avslutter med en litt lystig sang – som jeg liker særlig godt – fra det nevnte bandet.
Teknisk sett er jeg nå direktør med helårsferie – også kjent som pensjonist med høye tanker – men ikke desto mindre har jeg fått til å klemme inn en babusjkaferie – altså en “ferie i ferien” lik den typen russiske dukker som er inni hverandre i mange lag – som jeg ikke har brukt til noe annet enn dekadent dank og latskap. Herregud. Tenk at det skulle ende slik. Ellers er det å si at det er jævlig varmt der ute. Oppimot førti grader om dagen og knapt under femogtyve om natten, slik at søvnkvaliteten kunne definitivt ha vært bedre. Men det får være nok ynkelig klynking for nå. Ingen med vettet i behold ville kalt meg religiøs, men jeg praktiserer ikke desto mindre et moralsk prinsipp om at man skal “telle sine velsignelser” og la forbannelsene seile sin egen sjø. Er dette optimisme? Jeg vet ikke. Det henger på hvordan ting defineres. Saken er at Europa – ihvertfall sør for Danmark – går gjennom noen ting for tiden. Varmen er litt utfordrende.
Her om dagen var det total solformørkelse her i regionen El Bierzo, som er til Spania noe i nærheten av hva Hjartdal kommune i Telemark er til Norge, altså et “gammelt” og ganske sært sted hvor folk har en tildels ubegripelig dialekt, men landskapet er sjarmerende og tradisjonene blir holdt i live. Uansett, det var slik at det ble nattemørkt i et par minutter rundt klokken 20.30 før dagslyset vendte tilbake for sin siste time før den egentlige solnedgangen. Ikke spesielt dramatisk i og for seg selv, men en pussig liten opplevelse likevel. De sier det er hundre år siden forrige gang dette skjedde her i traktene så da er vi vel ferdige med saken for de neste hundre år også. Selv holder jeg mest falkeblikk på varmen og tilpasser meg termometerets vandring opp og nedad sin skala, men det er vel forsåvidt vagt assosiert med solens gang det også, selv om ingen rundt her påstår at dette er normalt. Visst blir det varmt om sommeren, men det har konsekvent vært 5-7 grader for mye gjennom dette årets sesong. Sånt har mye å si for trivselen, kan du skjønne.
Det er litt sånn her i dette livet at man lærer ganske mye som man helst ikke ønsket å vite noe om – hvis det hadde vært noe aktuelt valg – men omstendighetene fremtvinger et informasjonsbehov som siden kommer med ganske mye søl og slurv ute langs kantene. Naturkatastrofer, krig og pest er forsåvidt normalt for menneskeslekten, men det er slitsomt likevel, særlig for de av oss som synes det er et verre alternativ å være dårlig informert enn å måtte se seg syk i øynene på all jævelskapen som blir stelt i stand der ute. Herregud for et opplegg. Er det ikke det ene så er det noe annet. Det bare kommer og kommer — og når du for et øyeblikk får en følelse av at nå blir det litt opphold så kommer det gudfader meg igjen. Hva skal man gjøre? Mitt personlige svar er – som det alltid har vært – å holde meg rimelig oppdatert på hva som skjer rundt om i verden, men også forberedt på at det kan bli nødvendig å handle raskt, selv om forholdene akkurat nå i dag synes å være fredelige. Dette som jeg nevnte i det andre avsnittet, om å “telle velsignelsene” bør jo kobles sammen med en sunn forståelse for at alt i denne verden er forgjengelig. Som de snusfornuftige sier: Det eneste som er konstant er forandring. Derfor lønner det seg å “være tilstede i øyeblikket” fordi det blir kanskje alt du får.
Vi avslutter med litt kosmisk popmusikk fra 80-tallet.
Jeg antar at ting har vært normale i Norge denne sommeren. Jeg har ihvertfall ikke hørt noe annet. Av gammel vane følger jeg jo litt med på norske nyheter og antar at det ville ha fremkommet noe om saken hvis varme og tørke hadde vært et problem. Du vet. “Ingen nyheter” er som regel gode nyheter. Imidlertid er det annerledes nedover i Europa, hvor hetebølgene har stått i kø siden midt i mai måned og diverse representanter for jordbrukssektoren melder at dette ikke er gunstig for matvareproduksjonen, enten vi måler den i mengde eller pris. Beskjeden er altså at folk må forberede seg på mindre mat til høyere pris. Jeg har ikke satt meg inn i detaljene, men jeg plukker opp “signaler” som ikke lover godt for inflasjonstallene utover høsten og vinteren. Det er litt uklart for meg om Norge kan oppnå selvforsyning hvis dette er noe myndighetene går inn for, men jeg gjetter at svaret er ja. Den inneværende situasjonen handler mest om å skape profitt for distribusjonsleddet – det vil si de såkalte matvaregigantene – og politikken vil neppe endre seg før de absolutt må.
Annerledes er det derimot i Storbritannia. De er for øyeblikket verdens femte største importør av matvarer – Tyskland er nummer tre på listen, men jeg har ikke hørt illevarslende nyheter derfra ennå – og det meldes om “katastrofale forhold” for det britiske landbruket, til en slik grad at ordet hungersnød (“famine”) har blitt nevnt av enkelte. Flere har snakket om å innføre rasjoneringsordninger av den typen du forventer å finne i en krigsøkonomi. Inntil videre er dette “bare snakk” men alle kan jo se at det ikke har regnet der på to måneder, noe som er mildt sagt uvanlig i Storbritannia. Følgen av tørken er at bakken hardner til – vi kan kalle det forsteining – såpass at den vil ikke kunne ta til seg fuktighet selv om det regner. Vannet vil bare prelle av og samle seg som flom i lavtliggende områder. Vi avventer og ser hvordan situasjonen utvikler seg, men vi nevner også at dette er en lenge varslet konsekvens av menneskeskapte klimaendringer — men ingen har villet røre ved profittstrukturene i det såkalte markedet, så da så. Fremtidens mennesker vil huske de som levde i årene 1980-2030 som den generasjonen som valgte sin egen nytelse fremfor menneskehetens vilkår for generell overlevelse og økonomisk utvikling. Dette er ikke helt rettferdig fordi det dreier seg egentlig bare om noen få tusen individer som direkte tjener på miljøødeleggelsene, men i tillegg finnes det også en ganske stor krets av mennesker som jobber for kjernegruppen av “storkapitalister”. Det er jo ikke vanskelig å se hvordan alt henger sammen. Korrupsjonen har infisert menneskekroppen inn til skjelettet så det er usikkert om vi overlever.
For noen dager siden ble det avholdt en høring i det amerikanske senatet, av doktor Anthony Fauci, presumptivt på det grunnlag at han skal ha løyet om opphavet til SARS-CoV-2 – altså “Severe Acute Respiratory SyndromeCoronavirus 2″ som er det fulle navnet på viruset som forårsaker sykdommen Covid-19 – fordi visse politiske krefter er av den oppfatning at det ikke kan ha oppstått naturlig, men at det kommer av en laboratorielekkasje tilknyttet et forskningsprosjekt under ledelse av den samme Fauci. Derfor krever de at han må tiltales og straffes. De er veldig sinte. Dette ga de ofte uttrykk for i løpet av det mange timer lange avhøret, hvor Fauci aldri sa noe annet enn å henvise til sin rett til å ikke svare på hypotetisk inkriminerende spørsmål, som følger av det femte grunnlovstillegget. Dermed forløp opplegget som en ènveis utskjelling av Anthony Fauci, som var direktør for NIAID (National Institute of Allergies and Infectious Diseases) fra 1984 til 2022 og i tillegg “medisinsk spesialrådgiver for presidenten” i de to siste årene av denne perioden, som sammenfaller med den verdensomspennende pandemien som mange sikkert husker med blandede følelser.
Opptak av greia ligger ute på nettet for de spesielt interesserte, men den korte historien er at dette var akkurat så kleint som det lyder. Om ikke enda verre, fordi enten er disse senatorene så evneveike at de faktisk tror på sitt eget vås – noe som er svært alarmerende med tanke på hvilken politisk maktposisjon de sitter i – eller så vet de at det bare er skuespill og sirkus beregnet på et nærmest åndssvakt publikum der ute, som ikke desto mindre har stemmerett, og da er det bare kynisk i grenselandet til det direkte ondsinnede. Uansett ser det ikke bra ut for normalt fornuftige mennesker. Imidlertid er dette beregnet på sånne som befinner seg i en psykotisk tilstand av paranoide vrangforestillinger, men de er ikke så syke at de behøver noen psykiatrisk behandling, så langt den nyere definisjonen av kognitiv funksjonsdyktighet rekker. Hvis du får til å stå i jobb, opprettholde en rimelig grad av personlig hygiene, ta vare på dine egne pengesaker, øvrige affærer og interesser i generell forstand – foruten at du ellers ikke utgjør noen akutt fare for deg selv eller andre – så erklæres du “frisk nok” til å operere på egen hånd i verden, inkludert på nettet. Du vet. Frihet. Det viktigste av alt i Amerika.
Det ligger en pussig kognitiv dissonans i dette med at Covid-19 på den ene siden er “like harmløst som influensa” mens på den andre siden er Doktor Fauci skyldig i massemord fordi han slapp et livsfarlig virus løs på menneskeheten — og derfor må han i det aller minste settes i fengsel for resten av livet. Mange mener at han bør henrettes. Denne gruppen av folk (med stemmerett) ble ikke akkurat noe mindre opphisset av at Fauci nektet å si noe under avhørene, slik at de fant bare litt mager tilfredsstillelse i at flere av senatorene “snakket hardt” til den nå 85 år gamle mannen og truet ham med både private søksmål, ekstraordinære konsekvenser for sin uhørte frekkhet, og det ene med det andre. Som sagt: Sirkus og galimatias. En beklagelig men velkjent del av politikken, som handler om å fiske etter stemmene til sinnssyke mennesker. Sånn har det blitt. Slik er den verdenen vi har laget for oss selv. De som jobber med statistiske data og informatikk kan fortelle oss at før pandemien hadde 70% av amerikanerne full tillit til både vaksiner og helseforetak, foruten “myndighetene” i mer generell forstand, men i etterkant har dette tallet falt ned til bare 40%. Velsignet være de som kan se fornuften i dette. Jeg vet ikke engang hva jeg skal tenke. Det ser jo ikke bra ut.
Der setter vi strek med litt progressiv svartmetall fra Portugal.
Nylig så jeg en kort dokumentar på YouTube om skuespilleren Jared Leto, som jeg i utgangspunktet ikke visste noe om, men vi kan trygt si at jeg satt igjen med et dårlig inntrykk. Nå var jo rimeligvis denne kortfilmen ikke ment som reklame for kisen heller da, men jeg synes ikke – i henhold til min egen mening og dømmekraft – at jeg er noen lettpåvirkelig person, eller for den saks skyld noen emosjonell værhane som blir forferdet over all ondskapen i verden. Hvor sannsynlig er det at en hvilken som helst tilfeldig “mann på gata” som du underkaster et dybdestudium vil vise seg å være noen som har evnen til å voldta, drepe og det som verre er? Svaret er noe ganske nært hundre prosent. Mennesker er ganske enkelt ikke gode skapninger — men verst er de som gjør seg til og utgir seg for å ha gode hensikter. Du behøver ikke å studere særlig mye historie før du legger merke til dette mønsteret: De verste ugjerningene vi vet om blir alltid begått av sånne som “mener det godt”, har et uselvisk vesen, ønsker å skape en bedre verden og den typen ting. Normale mennesker er jo typisk selvopptatte egoister som føler skepsis i forhold til å gjøre noe for andre uten verken takk eller lønn.
Åpenbart er det slik at folk gjør aldri alle ting de kan gjøre – teknisk sett og “i teorien” – fordi de enten skjønner at det er forskjell på rett og galt eller de ser for seg at konsekvensene av det de eventuelt kunne ha gjort ikke vil være bra for dem. Det finnes også en “tredje mulighet” som vi kan kalle øyeblikksforvirring. Det er dette som ligger bak alle de gangene når vi i etterkant ser for oss at vi kunne, skulle og burde ha sagt eller gjort noe helt annet enn det som faktisk skjedde, men det er for sent å gjøre tingen om igjen. Sånt er ofte eitrende irriterende – vi kaller det etterpåklokskap – men vi finner trøst i å tenke at neste gang skal det bli en annen dans. Neste gang skal jeg være raskere ute med det smarte svaret eller den kloke handlingen. Du vet. Det som snur situasjonen til min fordel og gjør meg til en “vinner”. Det vil si en som har grunn til å juble og feire resulatet av sin egen innsats heller enn å gremme seg over at ting kunne gått så mye bedre enn de gjorde. Den menneskelige psykologien er et underlig tivoli av tildels sterkt selvmotsigende energier. Det er helt alminnelig å frykte andre mennesker fordi man vet – på en ubevisst måte – hva slags uhyrlig jævelskap man selv er i stand til å begå under de rette (eller gale) omstendighetene, så man antar at alle andre er likedan. Dette er hva Carl Jung kaller projeksjon av skyggen og det handler i praksis om å “eksportere sin egen ondskap” og plassere den på noen ytre omstendigheter, personer eller folkegrupper — tradisjonelt kalt å konstruere en syndebukk som tar på seg all skyld for alt det onde og som siden ofres til de gudene man tror på, slik at man selv skal få syndenes forlatelse, frelsens sødme og gå fri og frank videre i livet.
Folk reagerer typisk svært negativt på seksualforbrytelser – inkludert ikke minst den fengselsbefolkningen slike forbrytere er nødt til å sone i selskap med – slik at det er “ganske alminnelig” å frike totalt ut så snart noen har blitt funnet skyldig hinsides rimelig tvil. Da er det akkurat som om de skal få for alt det alle andre kan ha gjort også, inkludert ikke minst alt det man selv kanskje kunne ha gjort hvis omstendighetene hadde hentet ut noen mørkere sjelsevner i situasjoner man har gjennomlevd. Er det sant at alle menn kunne blitt voldtektsforbrytere? Neppe. Eller rettere sagt, da måtte de vel ha vært fulle av noe slags dop – ofte alkohol – som nedsetter dømmekraften og fremkaller svarte hull i hukommelsen. De som noen gang har våknet med en vilt fremmed person sovende ved siden av seg vet til en viss grad hva dette handler om. Jeg mener, hva eksakt er det som forhindrer et bekvemt flertall av den mannlige befolkningen fra å noensinne begå noen overgrep? Er det bare flaks? Er det tilfeldighetenes spill? Skyldes det hemninger og seksuell sjenanse? For jeg tror ikke på den forklaringen som påstår det kommer av “respekt for kvinner”. Jeg er ved dette tidspunkt hva man kaller en godt voksen mann. Jeg har vært litt rundt i verden og sett mange ting. Truffet mange mennesker. Etter hva jeg har observert så er det lite “respekt for kvinner” blant menn. Det er bare noe de sier fordi de tror at dette er de magiske kodeordene som vil slippe dem forbi trusestrikken. Altså et simpelt sjekketriks, om du vil. Falskheten antar noen ganger psykopatiske dimensjoner, men alle vet likevel at enhver skapning som har en penis også har en penisfokusert psykologi.
Seksuelle jegere og samlere vandrer blant oss, på jakt etter trofèer de kan dekorere veggene med i sitt private mentale skjulested. Minnene fra et liv på jakt etter noe de aldri finner. Kanskje også noen hemmeligheter. Det er vanligere enn de fleste vil innrømme å lyste etter “tilfeldig sex” med noen de bare møter og neppe noensinne kommer til å se igjen, men ikke desto mindre ønsker nesten alle å stå i et “fast forhold” som gir dem emosjonell stabilitet og trygghetsfølelse. Den der andre greia er bare et uttrykk for trangen til litt “fart og spenning” i en hverdag som drar seg mot det kjedsommelige oftere enn det ideellt sett burde gjøre. Du vet. Slå ut håret. Trampe litt med rockefoten. Kjenne at man lever. Poenget med de fleste tilfeller av utroskap er nesten aldri at man har lyst til å bryte ut av det faste forholdet man står i, men heller noe som ligner trangen til beruselse og risikoatferd. Her er en litt interessant påstand: De som har det i seg til å begå utroskap har det også i seg å begå voldtekt. Dette gjelder enten de er menn, kvinner eller noe helt annet. Teknisk sett er jo sviket mot den faste partneren en slags form for “invers voldtekt” fordi – i den grad partneren senere finner ut hva som har skjedd – at det utsetter dem for emosjonelle traumer de ikke selv har noen skyld i. Da må de enten oppløse forholdet eller “ta et oppgjør på kammerset”. Uansett blir det å jobbe seg gjennom følelsene som kommer i kjølvannet av det som har skjedd, uten noen garanti for at det vil “gå bra”. Slik sett kan vi altså klassifisere utroskap som “avstandsvoldtekt” og fastslå at selv om tilgivelse er èn av mange mulige reaksjoner, så er det ikke sikkert at dette er gjennomførbart. Kanskje vil den partneren man har sveket aldri kunne finne tilbake til den tillitsfølelsen som var en vesentlig del av forholdet.
Vi avslutter med en pianospillende mann som synger om skyld og uskyld.
En influenser er en opinionsleder og/eller innholdsprodusent. Ordet brukes særlig om personer som ytrer seg offentlig i sosiale medier for å påvirke beslutninger, holdninger og handlinger hos sine følgere. Ved å benytte troverdigheten til influensere, kan en markedsfører effektivt påvirke målgruppene sine. Relasjonen mellom influenseren og følgerne består ofte av respekt og tillit.
Ærlig talt så har jeg verken interesse, anelse eller mening om hvordan “de andre” oppfatter meg, enten vi snakker om her på bloggen eller det generelle livet i den fysiske virkeligheten der ute. Herregud. Det er jo ikke min sak. Folk kan tenke hva de vil. Det er samme for meg om de liker, misliker eller ignorerer meg. Jeg kommer uansett til å fortsette med mine greier, på min egen måte og i mitt eget tempo, sannsynligvis frem til jeg kreperer av sykdom, drap, ulykke eller noe annet som har dødbringende makt. Sånn er det med den saken. Slik sett er jeg forutsigbar i “metodikk” men kanskje ikke alltid i temavalg. Om jeg skal gjette så tipper jeg at en håndfull lesere ser på bloggen min som interessant men tidvis litt skremmende — fordi jeg kjører bevisst på en linje som kan kalles sakprosaens svar på skrekkfilm. Hva kan jeg si? Det er dette som føles riktig og naturlig for meg. Dette er en sjangermessig lek med språk og lite annet.
Skulle jeg ytre et ønske om hvordan “de andre” bør skrive så vil jeg etterlyse bedre korrekturlesning. Stavefeil og slurv er ikke bare uskjønt, det trekker også ned respekten for vedkommende skribent. Men dette er forsåvidt noe du vil få høre hvor enn du snur deg blant “sånne som skriver”: Det går rett og slett ikke an å få for mye korrekturlesning. Alle er ute etter hverandre og kritikken sitter løst, som den bør. Det er ikke nok før du har funnet og korrigert alle feil — inkludert tegnsetting, semiologisk konsistens, ortografi, økonomisk bruk av avsnitt og det ene med det andre. Tekst er håndverk og faller derfor innunder de samme idealistiske ambisjonene om “perfeksjonell tilnærming” som alle andre håndverk der ute. Det finnes produksjonsarbeidere som kanskje heller burde kalles montører enn håndverkere, men de blir ikke respektert blant fagfolk (selv om de som driver med penger er glad i dem). Den ytterste mestringsfølelse blant håndverkere handler om organisk intelligens. Eller OI om du vil (som også er en musikksjanger). Det er noe som inntreffer når øynene, hjernen og hendene samarbeider knirkefritt om å fremstille vakre resultater. Hva mer kan du forlange?
Ut fra hva jeg kan observere så konkluderer jeg med at influensere er i hovedsak lite annet enn bløffmakere. Eller i den grad de kan tas på alvor så driver de med målrettet politisk påvirkning av opinionen på vegne av et parti eller noen annen slags organisasjon, inkludert de som driver propagandaarbeid på vegne av fremmede makter (som sannsynligvis er kriminelt men likevel svært alminnelig). Et komisk element akkurat her er alle de hundrevis av millioner med penger som ble investert av stormaktenes spioner i den hensikt å “fremme deres sak” i etterkrigstiden. Internettet har gjort at dette i praksis er blitt nærmest gratis i forhold, fordi en gjennomsnittlig “influenser” selger seg for et par tusenlapper. Noen av disse typene er imidlertid mer som et tobeint ukeblad, enten vi snakker om Hjemmet, Det Nye, Vi Menn eller Kvinner & Klær. Eller for den saks skyld: KriminalJournalen. Hva skal man tenke om sånt? Minst mulig er det fornuftige svaret, men i den grad man må mene noe så bør man helst le av dem. Særlig de som driver med reklame for alskens unyttig fjas av typen pyntegjenstander, souvenirer, “hurtigmoter” og den typen ting som folk ofte bare kaster i søpla uten noen nærmere omtanke. Det er jo skadeverk. De deltar i kjeden av folk som jobber aktivt for å gjøre vår verden til et styggere, dummere og i ytterste konskvens ondere sted — selv om ingen av kjedens mange små ledd hver især gjør noe storgalt. De bare traller og suller i sin egen lille verden, fullstendig blottet for bevissthet om årsak og virkning innenfor saksområdene klimaproblematikk, miljøforurensning og erosjon av de sosiale mekanismene i samfunnet. Deres eneste moralske posisjon er at “det er ikke ulovlig” og “noen kommer uansett til å gjøre det så hvorfor ikke jeg”. Dermed har de dannet rasjonell plattform og kan gjøre gale ting med god samvittighet.
Kanskje vil noen si at jeg er en influenser i noen slags språkmessig forstand, fordi jeg er litt sånn der vakthund for det norske språket, med lav toleranseterskel for slurv og tøys. Jeg har forsåvidt ikke noe imot dette. Vi som skriver driver jo med kunst så det er ikke egentlig noe poeng at det skal være “forståelig” men det er viktig at det “uttrykker noe” som har påvirkningskraft overfor leseren. Altså i praksis at teksten skal fremkalle følelser. Om disse siden er positive eller negative er ikke noe relevant poeng, fordi kunstverkenes målbarhet ligger i deres tyngde. Enten vi snakker om tekst, skulptur, musikk, maleri, dans eller hva det skal være. Hvis det ikke “treffer deg” så har ikke arbeidet oppfylt sin funksjon. Kunst er kommunikasjon og det mediet den aktuelle kunstneren jobber i er å definere som et transportmiddel for informasjon av en ganske spesifikk karakter. Vi kan kalle det en syntetisk opplevelse. Noe organisk som skjer med observatøren når de forholder seg til kunstverket. Hvorom allting er, dette er imidlertid “en høyere dimensjon” som ligger utenfor rammene til den konvensjonelle definisjonen av hva en influenser er og driver med. Jeg havnet en gang i en halvinteressant diskusjon om hvem som kan kalle seg filosof og hvorfor. Min posisjon er at man er født sånn. Det er en legning. Det er jo ikke slik at man blir lykkelig av å “filosofere” — men de som er født med denne legningen har ikke noe valg. Naturen deres påbyr denne atferden. Det er nødvendig for dem å stille spørsmål ved alle ting — til en slik grad at hele virkelighetsbildet vrenges, løser seg opp, og blir til et kaleidoskop av surrealistisk ubegripelighet. Siden handler jobben om å plukke opp disse bitene og lime dem sammen igjen på en måte som “føles sann” på et personlig plan. Kanskje vi kan kalle det å forene det subjektive med det objektive i en total verdensopplevelse.
Siste strek setter vi med litt trivelig britisk tungrock fra året 2015.
Milliardæren og den internasjonale naziføreren Elon Musk var nylig i et intervju hvor han – som vanlig – skjemte seg ut med toskete påstander og dårlig realistisk gangsyn. Det er ganske fascinerende at det går an å manøvrere seg inn i en slik stilling når man er så fullstendig fette evneveik som denne idioten. Han høres jo ut som den verste hasjrøykeren du noensinne vil møte når han legger i vei med de kosmiske fantasiene sine — og mangelen på selvinnsikt er intet mindre enn forbløffende. Jeg får fysisk vondt i hodet hvis jeg prøver å forstå hvorfor folk beundrer Elon Musk, så jeg foretrekker å bare klassifisere det som en av mange menneskelige perversjoner som følger av vår dypt skadde natur. Du vet. Se hvor du vil og du kommer til å observere diverse skakkjørte folk som holder på med noe slags idiotisk jåss. Vi er uten tvil de dummeste skapningene blant apeslekten.
Her er et spørsmål: Hva er den samlede verdien av alle tingene du eier? Innenfor en markedsøkonomi vil svaret være det markedet er villig til å betale for sakene, som ofte er vesentlig mye mindre enn det man selv synes tingene er verdt, fordi nesten alle lever jo i en virkelighet hvor det ikke er aktuelt å selge tingene sine slik at “verdien” består delvis i brukbarhet og delvis i affeksjon. Uansett vil du med stor sannsynlighet prise alt du eier høyere enn noe du vil klare å selge det for om du prøver. Jeg nevner det fordi økonomien i den forretningsdrivende delen av verden fungerer ikke vesentlig annerledes enn dette. De har en “notert verdi” på ting som ikke blir testet før det er aktuelt å selge sakene, for eksempel aksjene i et firma. Da blir det et spørsmål om “tilbud og etterspørsel” som ikke nødvendigvis har noe med virkeligheten å gjøre, fordi en typisk aksjespekulant jobber jo ut ifra teft og tro og den typen ting, uansett hvor mye de peker på analyseverktøy og statistiske modeller. Noen ganger handler aksjekursen også om ren skjær galskap. Tegningskursen for SpaceX lå på 135 dollar da firmaet ble børslansert og siden steg kursen til nesten 200 før den falt til rundt 120 hvor den ligger nå i dag, og det forventes ikke at kursen noensinne skal stige igjen. Hele opplegget er jo bare bløff og luftslott.
Det er ikke i virkeligheten ting foregår når noen taper 200 milliarder dollar i løpet av en uke. Dette er tryllepenger. Han Elon var dollar-billionær bare en kort stund, men det var sannsynligvis også hele poenget. Et narcissistisk kick som var med på listen over “ting man må gjøre i dette livet”, men etterpå kan det være det samme. Rekorden blir sannsynligvis stående lenge, fordi jeg tror ikke det er lenge igjen til KI-bobla sprekker — og da skal du få se på alle tiders noterte tap av tryllepenger ettersom de nominelle verdiene blir nedskrevet til noe som ikke krever en fullt så aktiv fantasi for å godtas. Bilmerket Tesla er for eksempel børsnotert til en verdi større enn alle de ti neste bilmerkene sammenlagt, uten at de har noen som helst eiendeler av den typen vi kaller solide aktiva eller engang markedsandeler som forsvarer en idiotisk høy prissetting. Tesla var blant de hippe bilmerkene for ti år siden men nå i dag handler det om BYD og andre kinesiske biler som gir deg vesentlig mye bedre vare for halve prisen. Det er bare urettferdige beskyttelsesordninger av typen tollmur som forsvarer Teslas markedsposisjon i 2026. Hvor lenge har de igjen? Vi må vente og se.
Vi avslutter med en slags Laurie Anderson inspirert dame som har valgt å kritisere kapitalismen.
