Kategori: Blogg

Tidligere en gang skrev jeg noe om at det sannsynligvis ville vært lite poeng i å snakke til en tyve år gammel utgave av meg selv. Dette var en refleksjon som fremkom i en sammenheng hvor noen presenterte utfordringen om hva slags råd man ville gitt en yngre utgave av seg selv. Jeg ville ikke engang ha forsøkt. Jeg mener, jeg husker jo hvordan jeg var. Fullstendig fette idiot. Hvor mye “bedre” jeg har blitt med årene er ikke noe jeg kan si noe om. Jeg måtte for å få objektive synspunkter i så fall ha intervjuet noen uavhengige observatører som både husker meg fra den gangen og som kjenner meg slik jeg er nå i dag. De eneste som faller innenfor kriteriene er diverse familiemedlemmer og gamle venner siden skoledagene, og de kan knapt kalles uavhengige. Uansett, poenget er at hvis en eldre utgave av meg selv – altså slik jeg er nå – hadde prøvd å påvirke eller øve innflytelse på en yngre utgave av meg selv, så er dette fullgodt bevis på at jeg ikke har lært noe som helst. Hakuna matata. Livet går rundt og rundt.

De sier det aldri direkte til trynet mitt, men jeg hører jo det jeg hører: Det finnes folk jeg omgås som synes jeg er en ekstremt fæl fyr, men mitt svar til dem er at de lever i et barns fantasi om hvordan verden burde være. De har ikke vært der jeg har vært og sett det jeg har sett. Jeg møter fenomenet med uforstyrrelig ro. Folk er redde, det er saken. Ikke for meg – det finnes ingen saklig grunn til å være redd meg – men for “livet generelt” — eller skal vi kanskje si døden spesielt. De er jo ikke idioter. De vet at de skal dø. Mitt beste gjettverk er at når folk føler frykt i mitt selskap så er det fordi jeg ikke er redd for døden. Eller for noe som helst annet, for den saks skyld. Sykdom, smerte, forfall og hele den pakka. Jeg har ikke lyst på noen slags form for ond skjebne, men hvis det er hva jeg får så er det slik det er. Jeg har ingen følelser i forhold til det. Slå meg i ansiktet med en hammer hvis du må, men dette kommer ikke på noe slags vis til å påvirke meg. Jeg kommer selvsagt ikke til å like det, men jeg kommer ikke til å blunke heller. Kanskje gjespe – er det virkelig nødvendig å gjøre dette enda en gang? – men det er mange mange år siden jeg forventet noe mer eller bedre fra mennesker.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg pleier å vitse om at jeg er halvt kvinne, på morssiden — men det er en alvorlig sak for enhver som er født mann: Du kommer til å bli din egen far. Dette er ikke noe valg man har. Det er ikke psykologisk. Dette er genetikk. Du er programmert til å bli akkurat slik faren din var, men du behøver ikke nødvendigvis å gjenta hans misgjerninger når det kommer til detaljene i bildet. Likevel finnes det ingen mangel på eksempler innenfor en sosiologisk horisont, for hvordan “arvesynden” manifesterer seg – ofte ubevisst – i handlingsmønstre som danner en form for “ekko” gjennom generasjonene: For eksempel: En voldelig far får ofte voldelige sønner. Ikke i den forstand at historien gjentar seg, det er ikke fullt så banalt, men i den forstand at de ser og lærer. Man har det emosjonelle reportoaret man har. Uansett hva slags fantasifulle historier som finnes om “noe annet” så er den underbevisstheten man må leve med – ditt karma om du vil – det man ble programmert til å bli mens man var liten. Det finnes aldri noe mer enn dette. Hvis faren din var et avskum så er dette også din skjebne. Det vil komme frem, på den ene eller den andre måten. Det krever en overmenneskelig kraftanstrengelse å “snu” disse tendensene.

Hvor er jeg selv i dette bildet? Det vet jeg ikke. Sannsynligvis er jeg akkurat slik faren min var. Jeg hører jo dette ofte nok, men de trekker det bare frem når det er hans positive egenskaper vi snakker om. Det går sikkert an å fremkalle noe slags drama rundt dette, si for eksempel en dritings person som sier å fy faen du er akkurat sånn som far din men jeg ser ikke poenget. Jeg vet allerede at jeg er akkuat som far min. Hva annet kunne jeg blitt? Jeg er jo halvt mann, på farssiden. Jeg er et brutalt avskum som ikke skyr noen ting. Dette er min skjebne. Hva er det meningen at jeg skal gjøre med dette? Jeg har aldri hatt noe valg.

Siden jeg ikke spiser sukkerprodukter snakker vi egentlig bare om “alternativt godteri” — selve poenget er det samme. En godbit som er noen slags belønning, eller kanskje selvbestikkelse, som ikke er en del av “kostholdet” som sådan, men heller et nytelsesmiddel i ordets rette forstand, som man tar til seg fordi man synes man fortjener det. Det er noe man har lyst på, ikke noe man “behøver”, så slik sett kan vi si det er frivolt i økonomisk forstand men at det styrker den mikrokulturen som ligger i bunnen av individets livsopplevelse. For noen minutter blir livet bedre. Denne nytelsen gir mening på samme måte som det å ha sex gir mening. Og hva så?

Jeg betalte seksti kroner for et ganske lite glass med store grønne oliven fylt med hvitløk. Godteri. Dessuten Apetina-snacks, det vil si en liten plastboks med nedlagt fetaost, men jeg vet ikke hvorfor denne pakningen har en lavere kiloprise enn det store og på alle måter mer miljøvennlige alternativet som kommer i et glass med skrulokk. Hvem vet? Verden er full av slike absurditeter. Godteriet består videre av speltkjeks fra Sætre og to typer dipp – henholdsvis mørk tapenade av kapers og svarte oliven og harissa-styrket, rød hummus – som jeg lager selv. Farger er et estetisk element som i seg selv ikke betyr noe, men jeg føler meg mer fornøyd med dem enn uten dem, så da blir det slik. Hele menasjeriet kompletteres med noen oppkuttede grønnsaker. Dette er godteri.

Hva skal man gjøre med sånne som kommer og tilbyr sukker? Det er jo ondskap som er verre enn både kokainsprøyte, heroinklystèr, amfetaminpipe og hva som helst annet man har av stoff og inntaksmetoder. Følgelig må man nikke dem ned så blogspruten står og fortsette og sparke helt til de slutter å skrike. Hva annet kan man gjøre med sånne som begår drapsforsøk mot deg? Det er jo ikke moralsk forsvarlig å bare la dem gå. Da vil de bare overfalle noen annen med giftstoffene som de “pusher”. Det går ikke an å forstå slik ondskap, man må bare rydde dem av veien ettersom de kommer. Kampen mot narkotika kan ikke la seg forstyrre av borgerlig begrepsforvirring. Vi må jo tenke på barna og hvordan industriell fremstilling av sukkerprodukter tvinger dem inn i en kunstig belønningsøkonomi.

Altså, hva eksakt er årsaken til at oliven har blitt så jævlig dyrt? Har alle trærne brent ned som en del av klimaendringene? Sånn er det nå for tiden. Vi har kanskje mistet all den fine naturen, men til gjengjeld har vi fått telefoner som holder oss engasjert i meningsfulle diskusjoner på nettet. Om vi blogger eller snakker om bloggere, eller snakker om de som snakker om bloggere, poenget er at dette gjør verden bedre for noen minutter. Det er elektronisk godteri. Et kognitivt festmåltid. Engasjementet er stort og meningene er mange.

Surrealisme er en retning i kunst, litteratur og film, som oppstod i Frankrike rundt 1920, hvor man søker å gi en umiddelbar skildring av det underbevisste sjeleliv. Surrealismen har sine litterære røtter bl.a. i 1700-tallets skrekkroman av Marki de Sade og visse tyske romantikeres skrifter og i 1880- til 1890-årenes franske symbolisme.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi har fire voksne sønner nå, sa han mens han studerte vinglasset, og alle heter Jørgen bortsett fra Robert. Han heter Jan. Dette må være den eldste av alle vitser blant surrealistene, men jeg lo av den likevel. Janus, ikke sant? Folk har jo to ansikter, noen ganger enda flere. Og tre av fire er normale mens den siste er en trøbbelmaker. Sånn er livet, ihvertfall hvis vi skal tro på statistikken. Et solid flertall av ethvert tilfeldig utvalg av mennesker er etter måten det vi kaller skikkelige. Det vil si at de for det meste forstår hvordan man skal skikke seg, ut ifra det vi kaller vanlig skikk og bruk. Derfor er det ikke typisk disse som tiltrekker seg oppmerksomhet. De er jo normale. Man kan slappe av rundt dem. De kommer ikke plutselig til å si eller gjøre noe fullstendig vanvittig. Det er han Robert vi må holde et øye med. Han er ikke helt trygg. Slik fungerer den sosiale dynamikken. Ta det rolig Bobby. Alt går til helvete tidsnok uansett.

Som alle la merke til var hundreårsjubilèet for surrealismens fødsel i seg selv ganske surrealistisk — og derfor en verdig markering. Mange elementer fra det underbevisste sjelsliv fremkom i løpet av året 2020. Mange individer la ned mye patos i fremføringen av sin galskap. Det var en surrealistisk tid. Den vil bli husket for sin distinkte smak av “alternativ virkelighet”. Ikke fordi jeg deltar i noen konkurranse, men jeg våger å påstå at Apecalypso er den bloggen som er vanskeligst å kategorisere her på denne plattformen. De som sier at de vet hva de får når de åpner en post her lyver. Ikke engang jeg selv vet hva som kommer til å skje når jeg begynner å skrive noe. Jeg har ingen spesielle preferanser i forhold til det man innenfor filosofien kaller “univers av mening”. Jeg jobber ikke med meninger, jeg jobber med bilder. Kjenner du Nasrudin? (Også kjent som Nasreddin Hodja.) Han er en slags mellomting av Espen Askeladd og Mister Bean innenfor islamsk tradisjon, særlig sufisme. Poenget er “deadpan” humor. Tre vise menn beskriver en elefant. Den typen ting.

Tror du på meg hvis jeg sier at historiefortelling i seg selv følger visse lovmessige mønstre? I prinsippet kan man fortelle historier om hva som helst men i praksis blir det aldri sånn. Vi er alle fanget i vårt eget begrepsunivers. Det er dette Platons hulelignelse handler om. Den verden vi ser er den verden vi har blitt trent opp til å se. Norske folkeeventyr har ingen distinkt Nasrudin-skikkelse, men diverse fortellinger om bjørnen og reven har noe av den samme smaken, dessuten – som allerede nevnt – har Askeladden visse moralske karaktertrekk som overlapper med budskapet i de typiske Nasrudin-historiene. Han gjør det som er “riktig” heller enn det som er “smart”. Askeladden har ikke noe profittmotiv. Han har det ikke travelt. Veien er målet. Livet er det som skjer underveis, ikke det vi får når vi ankommer dit hvor vi har tenkt oss. Askeladden hjelper folk i nød og han deler nistematen sin. Han krever ingen slags gjengjeld. Men han blir sett. Alle observatører legger merke til atferdsmønstrene hos alle rundt seg, om så bare ubevisst. Spillteoretisk sett handler dette om “langoddsen”. Alle voksne og rimelig mentalt oppegående mennesker vet forskjellen på rett og galt — men det blir ofte galt fordi man må jo være fornuftig. Du vet. Ha forstand til sin stand og denslags. Tjene penger. Bygge et hjem. Ta vare på seg og sine. Alle våre sønner heter Jørgen.

Tre fjerdedeler av enhver tilfeldig utvalgt befolkning – men det må være et utvalg på mange tusen, statistikk er ugyldig når utvalget blir for smått – vil forutsigbart være det vi kaller “skikkelige mennesker”. Riktignok friker jo også de ut noen ganger, det skal de ha, men for det meste har de kontroll på opplegget sitt. Ting er i rimelig balanse mesteparten av tiden. Disse menneskene er ikke interessante, men det prøver de heller ikke å være. Det de vil ha er et rimelig normalt liv med ting på rimelig stell. Så hva med den siste fjerdedelen? Noen av dem – men langt ifra alle – er surrealister på heltid. Kall det gjerne et kunstprosjekt som strekker seg over hele livsløpet. Poenget er aldri å være fornuftig – selv om det heller ikke er noe poeng å være ufornuftig – det handler om å eksistere som responsiv aktør i et univers som inneholder både bevisste og ubevisste elementer. Både drøm og virkelighet, om du vil. Vitenskapsmenn vil studere et hull i bakken som plutselig oppstår, men kunstnere vil hoppe nedi det. Man kan forholde seg til erfaringsmateriale på mange ulike vis. Eller det blir kanskje mer tidsriktig å si at man søker informasjon på ulike vis (og sikkert også til ulike formål). Men nok om det, blant den siste fjerdedelen finner vi ikke bare kunstnerne, de kriminelle og de gale, vi finner også de typiske lederne — og “store personligheter” som får store ting til å skje med alle de store personegenskapene sine. Napoleon med sin hær og hele sulamitten. De er jo avvikere. Men de får mye oppmerksomhet, det er ihvertfall sikkert. Folk liker å fantasere om store begivenheter og spennende ting, men de er ofte ikke helt fornøyde når de opplever dem i virkeligheten. “Fart og spenning” er ikke noe morsomt når ting spinner ut av kontroll.

Jeg vet ikke hva de som leser bloggen min får ut av det, om noe. Det er jo ikke min sak. Jeg bare skriver det som faller meg inn — som det de kaller “stream of consciousness” innenfor litteraturen, bare på mer knotete og idiosynkratisk vis. Dette er ikke sjangermateriale, med mindre vi utdefinerer det som “surrealisme”, men på påssmoderne manèr. Det er underholdende for meg å skrive men jeg kan ikke vite noe om hvordan det er å lese. Ganske interessant, det der. Alt man ikke kan vite noe om.

Det er drøyt to timer å kjøre hjemmefra og til nærmeste verdensmetropol — hvor de har et asiatisk supermarked. Det går jo an å si at jeg har et “middelhavsorientert” kosthold, men teknisk sett er det mer korrekt å kalle det California Fusion på grunn av den relativt høye andelen av asiatiske ingredienser jeg bruker. Sånn har det blitt. Jeg har bodd for meg selv siden 1978. Den gang var jeg 15 år. Som alle kan se har det vært svært vellykket, ikke minst i den forstand at jeg har lært å lage mat. Jeg vet ikke hvorfor, men det føltes viktig å utvikle egenskaper på kjøkkenet. Jeg har aldri senere stilt spørsmål ved om det også faktisk er viktig, og ikke bare noe jeg innbiller meg. Etter min mening er det nærmest latterlig naivt å stole på de som tilvirker halvfabrikata av den typen som skal “gjøre ting enklere”, la oss si for eksempel suppeposer og denslags. De bryr seg om regnskapstall, ikke kokekunst. Hjertet deres – i den grad de har noe sånt – befinner seg et annet sted enn der det bør være når man lager mat.

Ordet kunst er essensielt her. Det er en kunst å lage mat, det er ikke ubehagelig og unødvendig strev som man enkelt kan unnslippe ved hjelp av en mikrobølgeovn og et passende utvalg av Fjordland ferdigmiddager. Kunst henger sammen med viljen til å være kreativ og leken. Det blir en litt teknisk debatt å sortere lyst og begjær fra hverandre, men man bør etter min mening begjære et godt resultat – i den forstand at man er grådig etter å forbedre seg – mens man investerer den mer avslappede lysten i selve matlagingsprosessen. Jeg vet ikke noe om hvordan det går an å ikke ha lyst til å lage mat. Riktignok er det mer inspirerende å lage mat til andre enn bare seg selv, men man fortjener jo det man får. Jeg tror ikke det går an å lage bedre mat enn det som er “greit nok” hvis man ikke har lyst til å lage mat. I ytterste konsekvens fortjener man forsåvidt også fedme, sukkersyke og fordøyelsesproblemer hvis man gir faen i hva slags næringsmidler man putter i kroppen. Dette er mildt sagt ikke avansert rakettvitenskap: Søppel inn = søppel ut. Som jeg alltid sier: Det man bygger – inkludert kroppen – kan aldri bli bedre enn de materialene man bruker.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Fikk du med deg at Theodore John Kaczynski – også kjent som Unabomberen – nylig døde på cella si i det fengselet hvor han sonet en livstidsdom for ugjerningene sine? Han ble i utgangspunktet betraktet som et matematisk geni da han var tilknyttet det akademiske miljøet, men “noe skjedde” med ham i året 1969 – som var da jeg begynte i første klasse på barneskolen – og etter litt om og men startet han sin etter måten lange karrière som bombeterrorist i 1978, som ikke endte før han ble tatt i 1996. “Saken” hans var ideologisk motstand mot samfunnets tiltagende industrialisering og rasering av naturmiljøene. På den tiden da jeg skrev blogg på engelsk var det en gang noen som sa at stilen og tonen min minnet om Unabomberen — men også om Henry David Thoreau. Hva kan man si? Jeg er heller ikke spesielt begeistret for det vi kaller “sivilisasjon” men jeg har faktisk aldri bombet noen, og det er heller ikke noe jeg ville kunne gjøre. Terrorisme er aldri svaret, uansett hva slags eksistensielle spørsmål man strever med. Unabomberen fikk som fortjent. Jeg er ekstremt lite begeistret for sånne som plager og skremmer andre, enten de er nazibloggere eller bombeterrorister. De er uansett overgripere. Psykologien i dette er svært banal. Det handler om sadisme. De opplever personlig tilfredsstillelse når de sprer hat og setter angst på folk. I sin egen fantasi er de heltemodige forkjempere for “saken” men i den objektive virkeligheten er de bare drittsekker.

På 80-tallet samlet jeg på kokebøker. Det virket som en god idè den gangen, men nå? Hva enn det er man lurer på vil man finne noe om det på nettet. Uansett, en av bøkene jeg etterhvert sikret meg var den herostratisk berømte Bordets Glæder av Kitty Wentzel og Øvre Richer Frich — sistnevnte mest kjent som den sannsynligvis minst “politisk korrekte” norske forfatter noensinne, ikke minst på grunn av sin bokserie om “den blonde ariske kjempen” Doktor Jonas Fjeld. (Jeg hadde alle dem også ved et tidspunkt.) Men poenget er at i denne boka, som strengt tatt ikke er noen kokebok i normal forstand, introduserte de “sinnets vitaminer” som en slags abstrakt non sequitur for det å forfølge “lysten” som bærende prinsipp innenfor kokekunsten. Argumentet var at man oppnår ikke noe verdifullt når man gjør matlaging til noe skjematisk og tabellmessig, motivert av å telle kalorier og denslags, det er bedre å satse på glæden – dette er klassisk 1925-språk – man finner i et mer “erotisk” forhold til såvel ingrediensene som selve tilvirkningsprosessen samt ikke minst avnytelsen av resultatet. Kokken bør satse mer på filosofi enn på matematikk. Kokekunsten bør ligne mer på det å lage musikk enn det å føre regnskap. Jeg sier ikke mer.

Psykologi er studiet av atferd og mentale prosesser. Atferd er et omfattende begrep som omfatter reaksjoner på påvirkninger, intensjonelle handlinger og kroppslige prosesser av psykologisk interesse (som for eksempel aktivering under stress). Med mentale prosesser sikter man både til slike som bestemmer menneskers oppfatning av seg selv og omgivelsene (kognitive prosesser), og til dem som ligger til grunn for hva man føler og hva man vil (emosjonelle og motivasjonsmessige prosesser).

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det fantes ikke egentlig noe saklig språk for de underbevisste prosessene før Sigmund Freuds banebrytende arbeider. Dette betyr imidlertid ikke at det ikke fantes noe språk; underbevisstheten ble jo ikke oppdaget av Freud i noen større grad enn sex ble oppdaget av Alfred Kinsey (han med den berømte rapporten). Vi kan si at begge disse gikk inn for å kartlegge allmenmenneskelige egenskaper som studieområder innenfor en vitenskapsdiskurs. Teknisk sett er det korrekt å si at psykologi er en spesialistgren innenfor filosofien i større grad enn et medisinsk fagområde. Når det gjelder det å diagnostisere og behandle sinnslidelser så er dette psykiatriens oppgave. Alt en psykolog kan gjøre er å veilede og “coache” pasienten i retning av et bedre liv — hva nå enn dette måtte bety for det aktuelle individet.

Det går en frynsete grense mellom personlighetstrekk og personlighetsforstyrrelser, men generelt sett kan vi si at så lenge folk har kontroll så er de normale i denne sammenhengen, uansett hvor sære de eventuelt måtte fremstå i andres øyne. Et typisk eksempel på det å ikke ha kontroll er fenomenet “avhengighet”. Rusmidler er vel det første man tenker, men jeg mener her avhengighet i en mye større forstand, altså det som i sin mest ekstreme form kalles tvangsforstyrrelser. Pasienten er ikke psykotisk, men har et manisk forhold til mennesker, ting og tanker. Et typisk behandlingsopplegg hos en psykolog kan for eksempel handle om å kartlegge et slikt atferdskompleks og jobbe mot en bevisstgjøring rundt hva dette er og hvorfor det har blitt slik. Folk snakker om mentale lidelser, men vi kan like så godt si emosjonelle lidelser, for det handler til en stor grad om “hvordan man føler seg”. De fleste opplever en relativ emosjonell bedring etterhvert som de danner en bedre forståelse av de underbevisste prosessene i sitt eget liv.

Et pussig trekk hos arten Homo sapiens er tendensen til psykologisk projeksjon. Folk er nesten alltid selv skyldige i sånt som de anklager andre for. Hvis man for eksempel ser “idioter” eller “psykopater” hvor man enn snur seg, så er det seg selv man observerer. Dette er det vi før i tiden kalte trollspeilet. Det er så vanlig at vi må snakke om det som en fundamental menneskelig egenskap som ikke lar seg “behandle” i den forstand, men vi regner det jo som en del av vanlig oppvekst og oppdragelse at man ikke skal skjære alle over èn kam, og så videre: Å tilgi andre er å tilgi seg selv, og omvendt. Det man ser i andre er ting man gjenkjenner fordi man har det i seg selv. Det store spørsmålet er om man vet dette — og det er her psykologen kommer inn i bildet for å bevisstgjøre pasienten: Det er så enkelt som at man rett og slett ikke kan se ting i andre som man ikke har i seg selv. Vi skal hoppe over den lange tekniske forklaringen på hvordan det såkalte arbeidsminnet – det man tidligere kalte korttidshukommelsen – virker. De spesielt interesserte vil finne mye materiale om saken på nettet. De andre må bare akseptere premisset: Arbeidsminnet ligner et paternosterverk – eller et vannhjul om du vil – som henter opp ting fra underbevisstheten og sammenligner dem med de observasjonene man gjør med sanseapparatet. As above, so below. Innkommende data fra syn, hørsel og så videre blir sortert og klassifisert ut fra det man allerede har i databanken sin.

Etter min mening bør man ikke kalle det tenkning hvis det ikke er kritisk tenkning; som begynner med selvkritikk. Det forekommer aldri at man forstår noe fullt ut. Epistemene – altså det vi kaller “sikker viten” – er ikke uforanderlige sannheter, de er bare det beste vi har for tiden, inntil flere og bedre data ankommer. Folk som går rundt og sier at det eller det er “vitenskapelig bevist” viser egentlig bare med denne atferden at de ikke forstår hvordan vitenskapen fungerer. Intet i dette universet står noensinne stille. (Imidlertid kan det bevege seg så sakte at vi for alle praktiske formål oppfatter det som stillestående.) Mennesker er ikke ting, de er biologiske prosesser: Man starter som zygote og man ender som kadaver. Livet er alt som skjer i mellomtiden.

Hei våkn opp! De føkker deg.

Folk som får høy sikkerhetsklarering for første gang undrer seg av og til over all den tilsynelatende “overklassifiseringen” av ting som ligger der ute som OSINT (“open source intelligence”) og som alle kan se både her og der og overalt. Dette betyr at de ikke fatter poenget. Det handler om informasjon satt i kontekst. At en person ansatt til å utføre en myndighetsfunksjon ber om et etterretningsprodukt er i seg selv en hemmelig affære. Det handler om metadata og deres analytiske sammenheng. At akkurat du ikke forstår hvorfor noe må være stemplet som hemmelig betyr ikke at ingen forstår det. Ønsker du at dette skal endres? Still til valg og fremfør et lovforslag.

Når noen bryter en lov er det til en viss grad interessant å høre hva de egentlig mente med det de gjorde. Dette kan være utslagsgivende for straffeutmåling, men selve skyldsspørsmålet er en teknisk affære som handler om paragrafer. Tok du med deg hemmelige dokumenter fra jobben da du sluttet? Nektet du å levere dem tilbake? Løy du om hvor de var og hva du hadde tenkt å gjøre med dem? Dette er presumptivt enkle spørsmål. Hva du selv rent personlig mener om sikkerhetsklareringer og hemmeligstempling er forsåvidt ikke mer relevant enn hva du enn måtte mene om eiendomsretten til noe du ble tatt på fersken i å stjele fra en butikk. Vanligvis er jo heller ikke folk mer kørka enn at de skjønner hva det betyr å stjele noe, og de skjønner hva det betyr å bli tatt på fersken.

Mange har hatt romantiske fantasier om Donald Trump og hans rolle som noen slags “frelser” av det høyrepolitiske komplekset såvel på verdensbasis som i USA. Dette er jo for faen evneveikt. Hva er det som er galt med deg? Ingen seriøse aktører innenfor forretninger eller annet organisert arbeid – si for eksempel politikk – ville ansatt denne latterlige kødden til noe som helst. Hva er det han har å komme med? Han er jo bare et rasshøl. Imidlertid er det litt interessant å merke seg hvordan folk lar seg imponere av dette sosiopatiske opplegget. Synes de at han er tøff? Herregud. Stikk ham et par ganger i ansiktet med kniv så kommer han helt garantert til å bryte sammen i gråt. Dette er ingen kriger. Han har ingen ære. Det eneste han har er et instinkt for å ta vare på seg selv som utgår fra selveste reptilhjernen: Han kan lukte folks svakhet og han nøler ikke med å utnytte situasjonen for alt hva den er verdt. Kjenner du mange sånne? Jeg kjenner et antall, men vanlige borgere har faen ingen peiling. De bare laller rundt i Disneyland-drømmen sin.

Det er viktig at man får det som man vil ha det. Enhver som stiller seg i veien for dette formål må betraktes som en fiende. Utryddelse er middelet. Fremgang er veien. Økonomisk gudestatus er målet. Vi vandrer med freidig mot i retning av tilbudsdisken. Øynene våre møtes og vi vet at vi begge vil det samme men bare en av oss kan få det. Han trekker tollekniven og stikker etter meg, men jeg hopper unna og tramper ham hardt ned på vristen før jeg setter en albue mellom øynene på ham, griper griper den siste flaska med olivenolje og løper mot kassen. Medsammensvorne prøver å spenne bein på meg men jeg hopper lett over dem og kjører det erigerte bankkortet mitt hardt inn i terminalen, slik at balansen befruktes av en kodestrøm av elektroniske penger som bekrefter at jeg vant. Det er mitt. Min olivenolje. Min elskede eiendom. Min kjære. Nå skal vi gå hjem og være erotiske i matveien sammen. Mmmm.

Man gjør det man må for å få det som man vil. Alle vet dette. Jeg kunne sikkert brukt solsikkeoljen jeg allerede hadde men jeg ville heller ha olivenolje. Trenger jeg virkelig å forklare hvorfor? Sånn er det bare. Hvis du ikke liker det kan du bare ta en nepe og putte den i rumpa. Jeg bryr meg uansett ikke. Initiativets brusende kraft brenner i mitt blod. Jeg behøver denne inspirasjonen for å stunte en panne med det som egentlig er store hvite bønner på gresk manèr, men jeg gjør det spansk. Det klaprer i kastanjetter. Olè! Det man behøver er en finhakket liten løk og tre fedd hvitløk som man sauterer blankt i en generøs mengde olivenolje – denne retten skal være “oljete” – før man tilsetter en passende mengde (likt som løken) chili av det milde slaget (jeg anbefaler “padrone”) og svisser det sammen med et par spiseskjeer hakket soltørket tomat. Når det ser passende ut strør man over en spiseskje med spansk røkt paprikapulver og rører det hele sammen. Deretter tilsettes en boks hakkede tomater (av den typen de selger på Kiwi) og to bokser store, hvite bønner (som er godt skylt og avsilte i et dørslag). Til sist et glass vann (mengden er relativ) som man senere koker ut – “reduserer” – mens smakene får jobbet seg sammen. Skvett over et par spiseskjeer rødvinseddik, en klype sukker og en klype salt. Herfra og ut handler det om å vente mens vannet koker ut. Alt dette skjer i en stekepanne. Det går sikkert an å bruke annen redskap men det vet ikke jeg noe om.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg vet ikke hvor langt man kan dra en metafor om matveien og hva slags humper og svinger den presenterer for trafikantene sine, men i den grad vi kan snakke om fortløpende vedlikehold av selve veibanen så må jo asfaltarbeiderne være den typen ting man bare må ha for å kunne praktisere høvelig kokekunst. Sånn som olivenolje, hvitløk og soltørkede tomater. Dessuten røkt spansk paprikapulver og parmesan. Jeg stiller meg også avvisende til tanken om at man kan lage god mat uten god vineddik. Vi kaller dette samsvarsadjektiver. Dårlig eddik gir dårlig smak. Veldig forutsigbart akkurat det der. Hvorom allting er, den listen jeg personlig havner på antyder at jeg sannsynligvis bor enten i Italia eller Spania, kanskje også Hellas – man må jo ha fetaost – mens jeg egentlig bor i Østerdalen.

Nede på det lokale supermarkedet har de opprettet en egen seksjon for veganermat. Blant annet har de pølser for veganere. Herregud. For tyve år siden var jeg i New York og var omtrent dobbeltbrettet langflat av latter over at de solgte veganerkylling. Hva faen? Det er for dumt til å være latterlig — men det minnet meg om en gammel historie fra Donald Duck hvor Lilleulv hadde laget til noe grønnsaksfarse, men han måtte forme det som en av de tre små grisene for å få Storeulv til å smake på det. Dit har vi altså kommet. Et stoppested langs matveien er det så visst, men utsikten er ikke noe fin. Skal veganere virkelig kopiere formatet på maten til kjøtteterne? Jeg protesterer. Grønnsaker er ikke garnityr, de er sine egne råvarer med sin egen verdighet. Som vanlig synes problemet å være manglende bevissthet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

For å skryte litt av min egen fortreffelighet så er det blant mye annet verdt å nevne at jeg har omtrent det motsatte forhold til henholdsvis kjøttmat og grønnsaker. Kostholdet mitt er i hovedsak vegetarisk basert, men noen ganger bruker jeg kjøtt som garnityr, for eksempel ternet bacon, som fungerer veldig bra sammen med tomatbaserte retter, eller spekeskinke og tynne flak av storfekjøtt som krispes raskt på høy varme – la oss kalle det chipsifikasjon – og som så siden går i salaten, Fungerer veldig bra sammen med spinat. Hva kan man si? Det er jo strengt tatt ikke min bisniss, men folk spiser absurde mengder kjøtt i Norge. La meg si det slik: Jeg er ikke kommunist men jeg er antifascist. På det samme vis er jeg ikke vegetarianer men jeg er antikarnist. Jeg har et stort problem med etikken innenfor kjøttindustrien; inkludert dette med at folk helst ikke vil vite noe om alt som skjedde langsetter matveien fra levende dyr til plastpakkede kjøttstykker. Jeg er ikke så Einar Beinhard at jeg forlanger at folk må drepe dyret selv før de fortjener å spise det, men de bør i det minste ikke ha noen illusjoner om hvordan disse tingene foregår. Etisk dyrehold er mulig, men det vil gjøre alle kjøttprodukter mye dyrere, så der stanser sannsynligvis enhver debatt om disse tingene. Folk går definitivt for kvantitet fremfor kvalitet. Det enkle er ofte det beste.

Vel, det finnes for eksempel vinterdekk til bil, presenninger og sykkelpumper. Folk spiser jo ikke sånt, men når det er sagt så ville leg ikke bli veldig forbauset om det finnes en galning i rekordboka som spiste opp hele sin garasje (med innhold) bare for å havne i avisen. Jeg vet positivt at opptil flere har spist opp personbiler. Volkswagen boble er visst populært i de kretser. De konkurrerer på tid nå. Det er imidlertid et stykke derfra til det de fleste forbinder med “god mat” – eller næringsmidler overhodet – så hvis vi holder oss saklige og ser bare på sånt som er ment som mat for mennesker har vi en bedre ramme rundt spørsmålet. Finnes det helt uspiselige ting?

Det er ukontroversielt å si at råtten og på andre måter bedervet mat er uspiselig. Sur melk. Muggent brød. Harskt smør. Man kaster jo sånt, gjør man ikke? Individuelt sett er svaret at hvis man uansett ikke har tenkt å spise det, så er det i praksis klassifisert som uspiselig og man kan like så gjerne kaste det som å dytte det inn i skap og kjøleskap, dypfryser eller hvor det nå havner. Selv er jeg som mange ganger nevnt ganske pirkete med hva jeg spiser. De selger ting på det lokale supermarkedet som jeg ikke engang vil berøre, langt mindre spise. Sånt er imidlertid ikke verre å forholde seg til enn at jeg bare lar være å kjøpe det. Folk spiser for eksempel hunder mange steder i verden – og har oppdrettsvirksomhet med dette formål – men jeg ser ikke for meg at noen fra der hvor jeg bor ville bli begeistret for å se marinert grillribbe fra elghund eller spekelår fra border collie i salgsdisken på superen. Da ville det blitt mye misfornøyd mumling i krokene.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Den britiske oppdagelsesreisende Robert Falcon Scott som tenkte seg til Sydpolen – og som døde der i 1912 – opplevde det visstnok som ikke særlig gentleman-like at konkurrenten hans, Roald Amundsen, brukte klær og andre teknikker han hadde lært av eskimoer for å takle de polare strøkene, inkludert et hundespann som ikke bare ble oppfattet som trekkdyr, men også som kalorireserver i nødsfall. Skal han virkelig spise hundene? Om dette er det å si at Amundsen som alle vet kom hjem igjen, men det gjorde ikke Scott. Hva tenker folk om hunder slik sett? Ville de slaktet og spist familiehunden hvis det ble hungersnød? Jeg tror ikke de fleste hundeeiere klarer å se for seg dette. De har jo noe slags kjærlighetsforhold til dyret. De koser med dem. Selv synes jeg sånt er perverst, men jeg tar til etterretning at det er en vanlig ting som folk gjør med den største selvfølgelighet. Faktisk så finnes det en diger kjæledyrindustri der ute som omsetter for hundrevis av milliarder hvert år. Folk har jo så mange slags følelser som de trenger å gi uttrykk for, og lykkes de ikke bra med dette i forhold til andre mennesker kan de finne selskap i fremmede livsvesener som oppgraderes til “nesten-mennesker” i fantasien deres.

For en stund siden skrev jeg noe om Stalins holodomor – et ord som betyr omtrent noe sånt som “å sulte noen til døde” – i Ukraina gjennom vinteren 1932-33. Historien er mildt sagt noe “omdiskutert” men realistiske anslag for dødstall er tre til fire millioner. Mennesker er jo slik laget at de går gjennom mange stadier av desperasjon før de faller om og dør av underernæring. Vi finner typisk kannibalisme etter at de har spist seg gjennom alt annet de kan finne, med en stadig synkende grad av kritikk i forhold til hva som er og ikke er spiselig. Et kulturelt fenomen som fulgte i kjølvannet av denne katastrofen var de såkalte beziproshniki — store flokker av “ville barn” som hadde flyktet hjemmefra for å ikke ende som middag for sine voksne slektninger. Som alle kan skjønne, dette er en traumatisk start på voksenlivet og de fleste av dem som overlevde havnet da også i Stalins fengsler. Ikke de politiske fengslene, men i den vanlige kriminalomsorgen (selv om dette ordet neppe dekker realitetene). Derfra ble de lovet frihet hvis de meldte seg frivillig til å delta i krigen mot nazistene da den tiden kom, så de fikk med seg den erfaringen også, før Stalin rett og slett brøt alle sine løfter og sendte alle tilbake til fengslene. Ved dette tidspunkt var de blitt ganske hardkokte typer. Det var de som utgjorde “bestefarsgenerasjonen” innenfor organiset kriminalitet i denne regionen etter at Sovjetunionen falt. De var ikke nådige av seg, men det er neppe mange av dem som lever lenger, om noen. De må jo ha vært født på 1920-tallet for å ha vært gamle nok til å rømme hjemmefra under holodomor-vinteren.

Det er som vanlig ganske forbløffende, alt hva mennesker gjør mot hverandre, mot seg selv, mot andre skapninger, mot naturen, og i det hele tatt mot selve skaperverket — enten man tror dette har blitt skapt av en allmektig Gud eller at det er noe tilfeldig sammenrasket kluss som bare har oppstått litt sånn helt av seg selv, ute langs frynsekanten av det usannsynlige. Egentlig bør man være glad for at man har det privilegium å kunne regne adekvate næringsmidler som uspiselige på etisk eller estetisk grunnlag. Folk har jo alle mulige slags “dietter” som de følger nå for tiden. Lite av dette handler om nødvendigheter. I den grad helseproblemer på grunn av underernæring forekommer i dagens Norge handler dette sannsynligvis om noen slags lite fagmessig utarbeidet diett som folk følger, ofte bare av skjønnhetshensyn. Ellers er det jo enkelt å se på folk om de er feilernærte, noe som nesten alltid handler om sukker og kjøtt. Kroppen kan jo ikke bruke annet enn de materialene den får når den utfører sine daglige plikter med å erstatte gamle celler med nye, som i gjennomsnitt skjer for 100% av kroppsmassen omtrent hvert syvende år. Det kroppen ikke umiddelbart behøver setter den på lager til senere. Det er først i nyere tid at det har blitt vanlig med regelmessige måltider hver dag, som sannsynligvis har betydd mer for økt gennomsnittlig levealder enn noen annen enkeltfaktor. Det er slitsomt å sulte. Sporene etter hva slags næringsopptak man har hatt gjennom livet setter seg i skjelett og tenner, slik at det lar seg avlese mange tusen år senere. Sånn sett finner de mye stusselig i arkeologiske utgravninger.