Det du ser på bildet ovenfor er et lite utsnitt fra et typisk nabolag i universet, hvor alle de små lysende punktene er en galakser. Tilsammen utgjør de et nettverksmønster som strekker seg over millioner og milliarder av lysår. Hvordan vet vi alt dette? Døh. Vi har kikkerter. Folk følger med og tar notater. Etter noen hundre år på det viset kan vi fremstille en analytisk syntese av observasjonsresultatene, det ene med det andre, greia er uansett at nå i dag har vi et bedre bilde av galskapen der ute enn vi noensinne tidligere har hatt.
Let opp Anton Petrov på YouTube hvis du liker å følge med på “det som skjer” innenfor astrofysikken. Han har en måte å presentere ting på som er både sympatisk og underholdende, men han er jo en vitenskapsmann så det er sikkert en fordel å allerede ha denne interessen, slik at ikke alt Anton sier er “nyheter” (for da blir det antagelig ikke særlig utbytterikt). Uansett, det jeg skal frem til er at det jordiske menneskelivet er komisk. Jeg opplever det som nødvendig å tenke slik, fordi nesten alt mennesker gjør er enten dumt eller stygt eller begge deler, slik at det er vanskelig å være “optimistisk” i forhold til hvordan ting ser ut. Det går an å betrakte verden med andre briller enn de komiske (visse komikeres erfaringer “ute på byen” viser at flere perspektiver ikke skader), men det er etter min mening vesentlig mer slitsomt å forholde seg til livet som meningsfullt enn som meningsløst.
Problemet er at vi kan se så langt men reise så kort. Muligheten finnes, men personlig tror jeg ikke at menneskene noensinne vil befolke andre verdener enn den samme gamle, pluss/minus noen reiser til Mars eller Luna, mest motivert av forfengelighet, altså det formål å bevise for oss selv at vi er noe mer enn bare hårløse orangutanger med korte armer og lange ben, vi er kraftfulle, nærmest guddommelige skapninger, så ikke kom her og kødd med oss. Vi får til å bygge en utedass på månen hvis vi vil. Det er så flinke som vi er. Vi kan gjøre uvanlige ting, vi kan se for oss det utenkelige og følge opp med det umulige, alt vi ikke får til er å endre oss selv i vår grunnleggende natur, selv om vi kommer til å dø ut hvis vi ikke får til dette.
Innenfor kategorien rytmisk diktopplesning – også kalt ræpping – finnes en amerikaner som kaller seg Nav. Jeg vet ingenting om ham, annet enn at jeg i generell forstand ikke liker genren, særlig ikke estetikken deres, men kallenavnet Nav åpner en komisk dimensjon for billig ordspill, som jo er en del av det diktertekniske repertoaret til ræppere, så vi er ikke uenige i prinsipp, bare i fremføringsdelen, foruten også noe i “ideologien”, eller skal vi kanskje heller si at det som først og fremst gjør rockere kulere en ræppere er at rockerne vet at de bare er ramp som spiller til fest for annen ramp, poenget er “hæla i taket og tenna i tapeten” med full guffe på styrke elleve, så de går ikke ut med noen illusjoner om at de skal “gjøre verden bedre” gjennom sin personlighets kraft, eller hva det nå er som foregår med visse ræppere som kanskje overdriver sin egen rolle og betydning i samfunnet noen ganger når de ser seg i speilet, eller hva vet jeg, inntrykket mitt er hva det er. Som jeg stadig sier, jeg er en mann av mange fordommer.
Et annet element som skiller rocken fra ræppen er at rockemusikk oppfordrer til “ekstatisk tap av selvet i musikkopplevelsen” gjennom en slags moderne variant av primitive ritualer designet for å overvelde deltagerne i kulten, mens ræppere oppfordrer deg til å tenke, eller i det minste absorbere teksten og reflektere over “budskapet” heller enn å henfalle til sanseløs mosh som blir drevet frem av energien og tempoet i musikken. Noe annet er at man i utgangspunktet vil ha vanskelig for å se forskjell på rockeartister og publikummet deres, de er “samme ulla” alle sammen, de tenker likt og kler seg likt, prater likt og liker de samme tingene. Rocken er mer demokratisk i sitt vesen enn ræppen, som lener seg i retning av personlighetsdyrkelse og hierarkiske strukturer, slik at man for eksempel ikke reagerer spesielt over at en eller annen kjent ræpper kommer skridende inn i rommet, fulgt av sin “entourage”, et slags karnevalsopptog av assorterte assistenter og tilhengere, mens ingen rocker ville ønsket å bli sett verken som leder eller tilhenger innenfor en lignende “parademessig” måte å presentere seg i offentligheten, for det ville vært sosialt selvmord.
Men nok om det. Denne bloggen skal handle om NAV, altså ny arbeids- og velferdsordning som forkortelsen opprinnelig sto for, men i dag kan man sikkert oppdatere den til norsk arbeids- og velferdsordning siden den neppe kan kalles “ny” når den har klienter som ikke engang var førdt da selve reformen skjedde, det vil se den gangen da de syntes det var en god idè å slå sammen arbeidskontoret og sosialkontoret, mens de samtidig åpnet trygdekassen for diverse angrep fra økonomiske spekkhoggere utenfra, eller “leverandører av tjenester” som man kaller det på det språket som blir brukt for å tåkelegge virkeligheten og erstatte den med en rosa fantasi om at det som foregår er noe respektabelt. Det finnes per i dag et antall firma der ute som lever av å utføre oppdrag på Nav sine vegne, uten at jeg har satt meg inn i noen detaljer rundt hvordan dette foregår i praksis, fordi jeg avviser hele sulamitten som det oppdrettsanlegg for korrupsjon som det er og erklærer samtidig at bare en delprivatisering (som vi har nå innenfor både Nav og helseforetakene) introduserer et profittmotiv i denne næringskjeden og således svekker alminnelig tillit til den offentlige forvaltningen.
Folk likte ikke verken arbeidskontoret eller sosialkontoret (og enda mindre det dårlige samarbeidet mellom disse to institusjonene) slik det var før i tiden heller, men de hatet det ikke slik de nå hater Nav og alt hva det representerer, hvilket utlagt er sammenslåingen av det verste fra to verdener, med tungrodd offentlig byråkrati på kundebehandligssiden og privat profittgrådighet på administrasjonssiden. På nettsiden sin kaller Nav seg “en leverandør av velferdstjenester” som mildt sagt må kunne kalles en vrangforestilling, siden de jo mest er en offentlig institusjon som er innstiftet for å sikre Norge mot å utvikle et fattigdomsproblem. Ta hånd om disse sakene. Folk henvender seg ikke til Nav fordi de ønsker råd og veiledning i forhold til karrière og velferd, de går dit med problemene sine. Hvis de kunne løst dem på en annen måte ville de gjort dette. Sannsynligvis har de allerede jobbet seg gjennom listen over “alternativer til Nav” før de ser seg nødt til å ta dette ofte fatale skrittet (fordi man får inntrykk av at det er helt vilkårlig hva slags behandling klientene kan forvente). Det finnes sikkert svindlere som har utviklet metoder for å “spille på systemet” – en slags filleproletære børshaier – men jeg tviler sterkt på at disse utgjør noen statistisk betydelig prosentandel av Navs totale kundegrunnlag. De som finnes får imidlertid ganske mye publisitet, akkurat som om det er moralsk sett mer forkastelig å utnytte Nav-systemet enn det er å utnytte det økonomiske systemet i sin alminnelighet.
Det går en subtil skillelinje mellom begrepene velferd og veldedighet. Det første er noe vi gjør fordi det er billigere enn å ikke gjøre det, mens det andre er en holdning som impliserer klassetenkning, det vil si at man betrakter seg selv som “giver” og den som utsettes for veldedighet som “begunstiget”, slik at det er naturlig å forvente noen slags takknemlighet, kanskje også ydmykhet hos den som får, når de forholder seg til den som gir. Veldedighet er når man “ønsker å hjelpe” mens velferd er når man har krav til samfunnets standarder. Ryggmargsrefleksen hos de veldedige er “å synes synd på de som lider nød” mens ryggmargsrefleksen hos de velferdsorienterte er å føle seg provosert fordi vi som et rikt og opplyst samfunn ikke engang klarer å behandle våre medmennesker på anstendig vis. Ta hånd om disse sakene. Gjennom hvor mange år som helst har “visse politikere” vært fyselig fæle i flåkjeften sin over Nav og “navere” (de som bruker Navs tjenester). De har presentert historien som om dette er et samfunnsproblem. Usaklig vås naturligvis, men det som gjør det ondt er at de spiller på folks følelser i forhold til “snyltere” og snakker om “de som ikke gidder å jobbe” som om dette er det aktuelle problemet i dette bildet. Alle kjenner jo noen som er late så da assosierer man til dem. Det er mer politisk nyttig for disse onde kreftene hvis folk hisser seg opp over “de som ikke gidder å jobbe” heller enn å fokusere på de virkelige synderne, det vil si de skruppelløse, internasjonale kapitalkreftene som har forpestet, forgiftet og gjennomkorrumpert samfunnet.
Selveste Denisov, som hula er oppkalt etter, var en russisk-ortodoks munk/eremitt som døde på 1800-tallet, som den siste i en 180.000 år lang rekke av huleboere, og etter dette sto stedet tomt helt til sovjetiske arkeologer begynte å grave der på 1970-tallet. De graver ennå. Vi kjenner mange huler med mange arkeologiske spor etter langvarig menneskelig beboelse, men denne er spesiell på grunn av at en egen menneskerase er oppkalt etter hula: Denisovanerne. De er nærmere neandertalerne enn oss, men ikke mye nærmere. Vi ser dem i det genetiske materialet hos asiater generelt, men særlig sør-stillehavsbeboere og dessuten amerikanske indianere. Det finnes for få konkrete spor etter denisovanerne til at vi kan si like mye som vi kan si om neandertalerne, som vi ikke kan si særlig mye om. De var der, så forsvant de. Vi vet ikke hvorfor. Vi vet bare at denisovanerne skilte genetisk lag med “oss” for omtrent 700.000 år siden og siden eksisterte de som egen rase i omtrent en halv million år, med gjentatte kryssformeringer med neandertalere og sapiensere gjennom tidens løp, før de til sist forsvant.
Menneskeheten har eksistert i drøyt to millioner år. Vi er de siste (og de minst robuste) blant dem. Hjernene våre er betydelig mye mindre nå enn hva de var den gangen vi passerte vårt utviklingsmessige høydepunkt for drøyt en halv million år siden. Siden har det gått nedover med oss og den nåværende utgaven av typiske mennesker er svake og hjelpeløse som barn. De lever for det meste oppi hodet sitt nå, og bruker telefon i den grad de kommuniserer med andre. Heidelbergerne, som både denisovanere, neandertalere og sapiensere stammer fra, var det beste naturen fikk til med vår art. Hva som skjer videre vet ingen, men på kort sikt kan vi regne med å observere et sammenbrudd i det vi kaller sivilisasjonen, det vil si det komplekse systemet for kunstig livsopphold som vi har utviklet og nå i det store og hele er avhengige av for å overleve fra uke til uke (under den antagelse at de fleste husholdninger vil klare seg i omtrent en uke – gjennomsnittlig – på de ressurser de har på lager).
Mest kritisk på kort sikt for folk som bor i Norge er matvareforsyningen. Halvparten av det norske kaloribehovet dekkes gjennom import, som ikke er et problem så lenge “de der ute” heller vil ha pengene enn maten, men det virker ikke klokt å satse på at det vil være slik for alltid, eller engang særlig mye lenger. De står overfor tildels ganske alvorlige problemer innenfor jordbruksnæringen i sørlige land. Det er rimelig å anta at de snart vil ha forsyningsproblemer i forhold til sin egen befolkning, langt mindre noe salgbart produksjonsoverskudd. Politikken har vært å legge ned all småbruksdrift i norsk landbruk ihvertfall så lenge jeg har vært her på jorda. Per i dag bor over åtti prosent av Norges befolkning i byer eller “bylignende tettsteder”. Jeg tviler på at så mange som halvparten av dem jobber med å fremstille materielle resultater som har objektivt målbar verdi, men la oss si dette. Halvparten har en ordentlig jobb. Resten må forsørges. Men alle trenger mat. Over de neste par tiårene vil vi se folk flytte ut på landet for å jobbe i landbruket, som vil bli stadig mer arbeidsintensivt og småskalert, med den følge at maten vil bli en god del dyrere (hvis man ikke lager den selv).
Folk har ennå ikke oppfattet hvor kritisk situasjonen er. Vi har kanskje to-tre normale år igjen før ting begynner å tårne seg opp innenfor verdenshandelen, deretter snakker vi om toppen ti år før ordet “matvarekrise” blir like skremmende som “coronavirus” var i april 2022, med vesentlig mye større grunn. Jo før vi kommer i gang med støtteordninger for å etablere småbruk jo bedre. Norsk matvareproduksjon må økes med alle de midler vi har, nå mens vi har noenlunde fritt spillerom og tid til å tenke. Det er jo ikke intelligent å stå uten realistiske alternativer når den dagen kommer at det ikke er noe å få kjøpt ute på verdensmarkedet. Den dagen må komme så lenge ting beveger seg i retning av lange tørkeperioder fulgt av “hundreårsflom” når regnet endelig kommer. Det er vanskelig å drive jordbruk under sånne forhold og det er ikke store marginer i dagens system for produksjon og vareforflytning. Det vi har nå kalles “just in time” og som navnet antyder ligger det ikke langt unna “not in time”. Økonomiske åndemanere kan se på future-markedet innenfor internasjonal råvarehandel, men alle kan se at det både brenner og regner alt for mye der ute. Det blir ikke bra avlinger på det viset.
Ordet domingosfære er noe jeg fant opp her og nå, etter det spanske ordet for søndag, slik at det betyr søndagsbobla, eller følelsen av at nå er det faen meg søndag, hvilket først og fremst betyr at butikken er stengt. Det er mindre utrolig at man glemmer sånt fra uke til uke enn at nordmenn blir forbauset over at det faller snø i november. I praksis betyr det bare at jeg spiser knekkebrød i stedet for det ferske brødet jeg fantaserte om da jeg våknet (ganske mye tidligere enn når dette blir skrevet), hvilket ikke er noen krise. Men det er irriterende.
Folk snakker ikke mye om biorytmer nå lenger. Jeg husker det var svære greier en stund. Man behøver imidlertid ingen doktorgrad for å oppdage at samfunnet er rytmisk arrangert rundt arbeidsuka på den ene siden og hva man enn bruker helgen til på den andre, nærmest som motpoler i livets dans. Jeg har ikke like store forventninger til helgen ved dette stadium av livet, men jeg kan huske at det var svære greier en stund. Sa jeg ikke nettopp det? Hæ? Gjentar jeg meg selv? Herregud, den alderen. Sånn er det. Mumler gjør jeg sikkert også. Livet går sin gang. Akk hvilken smertens vandring gjennom de ulike dødsskyggers dal.
Uansett, det jeg skulle frem til var at “søndagsfølelse” er en virkelig ting. Alle har den i noen slags variant. På den tiden da livet handlet om å “jobbe hardt slik at man kan feste hardt” var søndagene ofte viet til den type refleksjoner som bakrusen bringer. Ta det rolig, se på teve. Vente på at arbeidsuka skal begynne igjen, så er det full rulle på profesjonssiden inntil helgen kommer på nytt. Og sånn går årene. Mye varians i detaljene men selve hovedmønsteret er det samme for de fleste. Jobb –> fritid –> jobb –> fritid. Rundt og rundt og rundt. Hvor havner man til slutt? På et svimmelt sted. Søndagen kommer alltid tilbake.
Det er lenge siden jeg var særlig interessert i alkohol, eller “eksperimentering med alternative rusmidler” for den saks skyld. Herregud. Det frister ikke engang. Jeg er på den lokale pøbben av og til men jeg drikker ikke alkohol mens jeg er der, bare kaffe, og misunner heller ikke de som gjør det. Noen ganger kjøper jeg imidlertid øl i butikken eller vin på vinmonopolet, men selv da drikker jeg ikke “mye”. To-tre enheter er typisk. Særlig mye mer tåler jeg ikke før jeg får susen, og siden jeg allerede kan veien fra susen til bakrusen behøver jeg ikke å gå den opp igjen og igjen. Jeg opplever det ikke som problematisk å “stanse i tide” men jeg kjenner faktisk folk som får tenning av å ta èn øl (det finnes i praksis ikke noen slik mengde for dem) og siden vet bare gudene hva som skjer med dem, for selv husker de ingenting når de kommer luskende på jobb et par dager senere, ofte litt mutte i humøret og tause i kjeftamentet.
Det som skal skje i dag er at jeg skal lage “meksikansk gryterett”. Jeg tror ikke vi skal kalle det noe mer, eller noe annet. Chili con carne er etter min mening ikke en virkelig ting hvis man ikke tar utgangspunkt i chili som i dette tilfelle handler om min egen hjemmelagde habañero og tyttebærsaus (som er sterk nok for de fleste konvensjonelle formål), ikke selve frukten, eller grønnsaken, hvordan man nå definerer dette (heter det ikke noen ganger pepperfrukt?), som er sinnssykt lettdyrket i tropiske strøk men noe vanskeligere her hjemme og derfor ikke noen billig ingrediens sånn som der. Dessuten har jeg fått et annet forhold til spansk etter at jeg lærte språket (eller altså, det er en prosess som stadig pågår). Hvorom allting er, det er en jobb som må gjøres. Det er hva domingosfæren min inneholder her og nå.
Ytringsfrihet har visse likheter med fritt alkoholsalg. Vi vet at det vil medføre problemer men så mange ønsker at det skal være slik at vi må bare leve med at folk vil rave rundt i frihetsfylla og skrike mot månen. Ikke alle, men et tilstrekkelig antall til at det stadig er et problem for “noen” (det varierer med tid, sted og anledning) at folk ikke klarer å moderere seg, at de drikker seg så sanseløst dritings at de mister all selvkontroll og enhver form for personlig verdighet. Noen vil også utgjøre en fare for seg selv og andre. Vi vet at dette kommer til å skje. Vi vet at alkohol trekker med seg alskens negative konsekvenser men vi tillater fri omsetning allikevel, fordi det er den eneste måten å holde noen slags kontroll med konsumet. Etterspørselen etter alkohol er så stor at et forbud ikke vil oppnå annet enn å flytte markedet “under jorda”, der resten av rusmidlene bor. Det er ikke et spørsmål om vi skal ha eller ikke ha omsetning av alkohol, det handler om hvordan det skal foregå og hvem som skal få mesteparten av pengene dette markedet genererer.
Av samtlige rusmidler menneskeheten kjenner er alkoholen uten tvil det ondeste av dem alle. Det som virkelig røsker når det kommer til kunsten å fremstille selvskading, overgrep og et helt spektrum av øvrige sosiale problemer i den private sfæren, ikke minst tilknyttet oppvekstvilkår hos barn som lever i et hjem dominert av den psykotiske atferden til en eller flere alkoholikere. Vi vet at det er sånn. Vi har hvor mye statistisk og annet materiale som helst som gjennomdokumenterer alkoholens samfunnsskadelige effekt, men folk vil ha det allikevel, fritt omsatt over disk i alle deler av landet. Da blir det som det blir og det eneste vi kan gjøre er å “gjete” galskapen til en viss grad, slik at det ikke utarter til fullstendig anarki hver gang det er noe som skal feires med skrik og skrål. Det lar seg ikke stanse. Det er det nærmeste vi kommer en konstant revolusjonær kraft i de dekadente samfunnstypene: Hell i folk en tilstrekkelig mengde alkohol, så kan hva som helst skje (noe det da også gjør) og ingen makt i verden kan gjøre annet enn å vente til åsgårdsreia har passert, slik at man kan rydde opp og få ting tilbake til det normale igjen.
Vi må forstå menneskers trang til “utagerende” atferd som en konsekvens av det Freud kalte “ubehaget i kulturen”. Folk samler på dritt gjennom hele uka, de må bare smile og ta imot, riktig og galt er ikke noe man har tid til å ta noen diskusjon på når man har en jobb som må gjøres, værsågod neste, vi må bare bevege oss videre med det som er nødvendig å gjøre … men når helgen kommer … når man skal gjøre det man gjør når man har fri og det kribler i hele kroppen etter å avreagere etter all dritten man har vært nødt til å håndtere gjennom hele arbeidsuka (eller hvordan man nå har organisert opplegget sitt). Ta på fine klær, slå ut håret, slenge innpå noen drinker, se hva som skjer. Poenget jeg skal frem til er at det er et mønster i dette. Det er system i galskapen. Vi har en “mental fordøyelsesprosess” som handler om inntak, organisk bearbeidelse og ekskresjon av informasjon. (Begrepet “informasjon” her inkluderer alle impulser som påvirker vår mentale balanse i løpet av et tidsrom.) For å komme seg gjennom den profesjonelle hverdagen må man skille jobben fra privatlivet. De som ikke får til dette bringer sjelden positive vitnesbyrd om hvordan dette fungerte for dem i praksis. Du kan ikke “være deg selv” når du har en jobb å gjøre. Dessuten må du verne privatlivet ditt mot problemer som har med jobben å gjøre (det er alltid “noe”).
Vi snakker kort sagt om “kompartementalisering” — det vil si kunsten å splitte selvet i flere deler, eventuelt utvikle et antall forskjellige masker som man bytter mellom etterhvert som hva anledningen krever. Hvem skal jeg være i dag? Det spørs. Er jeg på jobben eller på hytta? Det har mye å si for hva slags fjes jeg skal presentere. Ingen normale mennesker oppfører seg helt likt til enhver tid, uansett hvor de er eller hvem de er sammen med, man er nødt til å “tilpasse farten etter forholdene” og ingen synes det er noe rart med dette. Ingen “snakker fritt” og sier alt de tenker mens de tenker det, sånne mennesker er uutholdelige å være sammen med enten man er på jobben eller hytta. Det er sånn småbarn oppfører seg. Det er derfor vi liker småbarn. De er søte og morsomme, aner ingenting om noenting, de bare lever. Voksne som oppfører seg på det viset er imidlertid litt vanskelig å forholde seg til. De er jo verken søte eller morsomme der de raver rundt med de store kroppene og de modne kroppsdunstene sine. Men alle voksne føler hemmelig sorg fordi de har mistet det småbarna har, altså en spontan og naturlig måte å bare “være i verden” uten å bekymre seg for noe som helst, bare ta ting som de kommer. Kunnskapens tragedie, kan man si. Uskylden som forsvant. Og lengre nedi veien venter døden. Sånn er det å vite ting.
Vi har mye å snakke om hvis det skal snakkes om følelser. Egentlig alt for mye til at det er noen vits i å starte noen slik samtale i det hele tatt. Hvor mye tid har du? Jeg har aldri møtt noen som synes at de får til å si alt de synes de bør si på en måte som overbringer “budskapets rette ånd” uten at de blir misforstått av den eller dem de henvender seg til. Glem ytringsfrihet som aktuelt problem, det vi må snakke om er ytringsevne. Opplever du at du får sagt det du har å si på en måte som gjør at du blir forstått? Neivel, svarer jeg uten å bry meg om alle detaljer i alle svar folk kan komme med på et slikt spørsmål, fordi jeg tror ikke noen – når de er ærlige – har dette som en typisk livserfaring. Mer realistisk er det å forvente at man for det meste vil bli misforstått, i den grad man overhodet blir hørt. Det som typisk skjer med folk er at de samler opp et kvantum frustrasjoner etter misforståelser og dårlig behandling, så blåser de det ut med å gå på fylla. Avreagere, som man sier. Det finnes mange andre måter å blåse ut frustrasjoner, så klart, men her og nå snakker vi om alkohol som metafor for ytringsfrihet. Det er et velkjent og veletablert atferdsmønster ute i samfunnet. Alle som på noe vis jobber med “sikkerhet” vil si det samme. Hvis man har en mengde mennesker og legger til en mengde alkohol så vil svaret på dette regnestykket ofte bli en mengde kaos. Det behøver ikke å bli et lokalt spontanhelvete som kommer og går som en annen tornado, men dette er ofte hva som skjer så dette er hva man forbereder seg på hvis man skal “gjete” en menneskemengde som er under innflytelse av alkohol — eller av andre årsaker opphissede, ute av balanse.
Hvem er det som seriøst klager over ytringsfrihetens vilkår i Norge? Det skal jævlig mye til for at myndighetene kommer for å ta deg på grunn av ytringene dine (det må som regel foreligge troverdig trussel om vold eller annen grov kriminalitet), mer sannsynlig er det at man opplever å bli hetset og forfulgt av “meningsmotstandere”. Dette kan utarte til konspirasjonsfantasier hvis man samtidig opplever å bli utestengt fra “sosiale media” på grunn av ting man sier, eventuelt ting man linker eller på andre måter viderebefordrer. Man kan utvikle en fantasi om at dette handler om “hemmelig kunnskap” som man blir forfulgt på grunn av, men som regel handler det bare om det samme som skjer når dørvakta kaster deg ut fra en pub fordi du er dritings og lager kvalm for alle andre. Du er et kraftsentrum for dårlig stemning. Det er derfor man blir kastet ut fra alle former for steder som er tilgjengelige for offentligheten, samt ikke minst fra private hjem hvor man av en eller annen mystisk grunn tror det er okay å fornærme vertskapet. Det er ikke mer respektabelt å vifte med hatet, rasismen og homofobien sin enn det er å fly rundt i et selskap med kuken hengende ute. Selvfølgelig vil man bli kastet ut fra stedet.
En antivaxer defineres som en person som er motstander av noen eller alle vaksiner. Etter min mening er mental sykdom den eneste aktuelle forklaringen på slik atferd. Det er et psykiatrisk problem hos de individuelle antivaxere, men det blir et politisk (og ikke minst et medisinsk) problem når antallet antivaxere blir stort nok til at de i realiteten utgjør en solidaritetsgruppe til fordel for smittsomme sykdommer. Det finnes ingen saklig grunn til å nekte å la seg vaksinere, bortsett fra i noen få tilfeller hvor det foreligger medisinske komplikasjoner, men det er likevel et valg man kan ta, så lenge man aksepterer alle konsekvenser dette medfører, blant annet at man ikke kan ferdes fritt ute i samfunnet, krysse kommunegrenser uten særlig tillatelse, og så videre. Urimelig? Jeg synes ikke det. Det som er urimelig er å nekte å delta i det samfunnsprogrammet et vaksinetiltak er, men allikevel tro at du har alle de samme rettigheter som alle andre.
Imidlertid er ikke det å nekte å la seg vaksinere det som kjennetegner en antivaxer, det er det å drive aktivt motstandsarbeid mot at andre skal la seg vaksinere, både i form av punktdemonstrasjoner der vaksinering foregår og desinformasjonsarbeid over nettet og ellers, gjerne i form av hysterisk overdreven skremselspropaganda, som for eksempel at vaksineprogrammet mot covid har medført økt dødelighet i befolkningen, noe som ingen har noe saklig grunnlag for å påstå, snarere tvert imot, den økte dødeligheten henger sannsynligvis sammen med covid, men komplikasjonene er en del av symptombildet til selve sykdommen (som ennå er så ny at det ikke kan sies noe sikkert om langtidsvirkningene av å ha vært infisert). At dette “panikkprosjektet” virker bør ingen la seg forbause av. Folk er stokk fette dumme der ute, de tror til og med på homeopati, astrologi og det ene med det andre. Da går det som det går.
Så, hva er det antivaxerne vil? Hva er det de prøver å oppnå? Som alltid når vi er konfrontert med samfunnsnedbrytende krefter vil vi finne tre hovedkategorier av aktører: Ideologer, opportunister og nyttige idioter (med glidende overganger i mange tilfeller). Ideologene i denne sammenhengen er de genuint sinnssyke, som snakker om Gud og bibelen og alt det der, eventuelt andre trosforestillinger som utgjør et alternativt syn på verden, mens opportunistene som vanlig kaster seg på alle agendaer som styrker deres egen, i dette tilfellet for eksempel nazister som søker å skape splid og ufred i befolkningen, eventuelt sånne som selger “alternativ medisin”. Nyttige idioter er slike som har sin lille menighet av “følgere” på nettet og ellers og som gjør det på grunn av klikk og likes, eller hva som helst annet som bekrefter deres identitet og posisjon i gruppen. Det finnes muligens noen få som er motstandere av alle medisinske tiltak som kan redde menneskeliv fordi de ønsker å redusere antallet mennesker, og alt som kan bidra til dette er bra i deres øyne, men i de fleste tilfelle er antivaxing på noe slags plan “godt ment”. De tror de vet noe og opplever det som viktig å spre denne “informasjonen” fordi de føler noen slags angst eller hva vet jeg, psykologien hos konspirasjonsteoretikere er notorisk vanskelig å kartlegge. Selv velger jeg å gå direkte til den freudianske dødsdriften for å forstå fenomenet.
Som vanlig er problemet at det er ikke akkurat åndseliten som blir antivaxere. Disse menneskene har ikke noen egentlig “hjerne” i den forstand, de bruker følelsene sine som referanseramme for virkelighetsoppfatningen. At de i det hele tatt overlever fra dag til dag skyldes bare at de benytter seg av privilegier og fellesgoder som andre har skapt, med den største selvfølgelighet må vi nesten legge til. Selv om de jobber aktivt for å spre frykt og hat og derfor representerer ondskapen i verden blir de tatt vare på og holdt i live av alle oss andre. (Noen form for takknemlighet er ikke nødvendig, men det ville vært toppers om de kunne oppføre seg som anstendige mennesker av og til.)
Havanasyndromet er noe vi først hørte om i 2016, men symptombildet var suspekt. Teorien om “mikrobølgevåpen” sprengte tildels grensene for den kjente fysikken. Det ble heller ikke fremlagt noen god forklaring på hvorfor bare noen vilkårlige individer ble rammet av fenomenet, uten at det var mulig å tyde noen slags planmessighet ut av hvordan det angivelige våpenet ble brukt. Allikevel var det mange hundre individer som ble rammet av symptombildet. Ordet massehysteri dukket tidlig opp som en mulig forklaring på hva som foregikk, men “vente og se” er noen ganger den beste politikken, og nå i år har man landet på dette som endelig konklusjon. Det fantes aldri noe “hemmelig våpen” som ble brukt mot ambassadepersonalet. Havanasyndromet er en psykosomatisk lidelse.
Massepsykose er en høyst virkelig ting og symptomene folk opplever er fysiske, akutte og noen ganger dødelige. Folk dør av skrekk, mer eller mindre bokstavelig talt. Eller av stress, eller av hva som helst annet som besetter psyken deres og fremkaller fysiske symptomer som ikke har noe grunnlag i patogener eller svikt i kroppens funksjoner, alt er mentalt. Folk blir uføre av det. Folk blir riktignok også, og som regel, fysisk syke av fysiske årsaker, for eksempel smitte, forgiftning eller mekanisk skade på kroppen, men det er allikevel et faktum at nocebo er noe virkelig, det går faktisk an å psyke folk ihjel. Dog ikke de som har et robust mentalt immunforsvar, de som blir drept av “trolldom” på dette viset har som regel et symptombilde som inneholder assorterte morbiditeter, men det er det mentale som knekker dem til slutt.
Hvorom allting er, vi fikk en zoonotisk pandemi. Ingen som hadde fulgt med i timen ble overrasket over dette. Nedbygging av villmaksområder over hele verden skaper stadig større kontaktflater mot populasjonene av ville dyr, som alle har sine egne virus av alle slag, hvorav noen spontant vil “hoppe over” til menneskene. At det kom fra Wuhan var heller ikke overraskende. De har et forskningslaboratorium på coronavirus i Wuhan nettopp fordi den lokale flaggermuspopulasjonen har så mange eksotiske coronavirus. Dette er ikke et ondt komplott som er iverksatt av en sammensvergelse med overnaturlige genier, dette er det vanlige menneskelige snublekomiske mølet. Ting går galt fordi folk er klønete, løgnaktige, grådige, manipulerende og generelt ganske dumme. Vi ser dette gang etter gang. Hver dag.
Pandemi er pandemi, det har vært mange av dem og det vil komme flere. Det historien vil huske Covid-19 for er imidlertid massehysteriet som fulgte smittevernstiltakene, muligens i utgangspunktet basert i politiske interesser, men siden har denne “mentale pandemien” begynt å leve sitt eget liv og nå i dag står jævelskapen i full blomst langs alle de veikanter hvor folk ferdes. Det ville vært komisk hvis det ikke var så farlig. Covid er ikke noen vanlig influensa (selv om dette også er et coronavirus). Av naturlige årsaker vet vi fortsatt lite om langtidsbildet, men det ser ikke bra ut. Komplikasjonene er mange og alvorlige, særlig for de som har vært infisert mange ganger. Viruset virker ikke som om det angriper på noen entydig måte, det varierer sannsynligvis med de enkelte pasientenes genetiske sammensetning, og er antagelig noe som henger sammen med at viruset er nytt for menneskeheten, det har ikke “etablert seg” på noen tydelig måte.
Antivaxerne er religiøst overbeviste. Selveste hovedmannen blant dem, eller altså den mest ivrige her på plattformen, virker ikke engang som om han forstår hva begrepet “antivaxer” betyr. Det handler ikke om hva slags vaksiner du selv tar og ikke tar, din dust, det handler om hva du jobber for at andre skal og ikke skal gjøre, med de konsekvenser dette har for dem (og for deg, etterhvert som politiet får fingeren ut av rumpa i forhold til det som foregår). På verdensbasis registrerer man nå nær et førti prosents fall i vakseneringen mot meslinger, med den følge at meslinger nå er et akutt smitteproblem i hele den vestlige verden. For ordens skyld: Meslinger er mest farlig for de under fem og de over tredve års alder. Det er ikke noe noen ønsker å bli smittet av. Hvorfor er dette pluselig et problem? Tja si det. Pussig sammentreff.
Hva du personlig føler har som regel lite med virkeligheten å gjøre, eller i den grad det handler om virkeligheten så handler det om dine egne tilpasningsproblemer, ikke objektive forhold i verken naturen eller kulturen. Vaksinering er et medisinsk tiltak, men det er ikke “medisin” i den forstand at det kan kurere noe, alt en vaksine kan gjøre er å trigge en respons i immunforsvaret hos pasienten, slik at det senere vil “gjenkjenne” virusmaterialet vaksinen inneholdt i svekket form (eller visse proteiner i virusets overflate for de nye vaksineteknologiene), og symptomforløpet forhåpentligvis vil bli mildere, eller i det minste ikke dødelig. Angsten folk føler for “det som er i sprøyta” er bare overtroisk visvas, eller i sin forsterkede form er det paranoide vrangforestillinger. Spredning av budskapet er imidlertid noe reellt, som har hatt mange dødelige konsekvenser på grunn av at enkeltindivider har valgt å tro på spåmenn og fjøsnisser på Facebook.
Noe vi må være krystallklare på er at pandemien er ennå ikke over. Det er ikke slutt, hurra. Imidlertid har vi for øyeblikket en slags pause fra det verste, men det forventes at det vil starte opp igjen ved et tidspunkt, det er egentlig bare et matematisk forhold mellom tid, mutasjoner i virusmaterialet og åpne smitteveier. Før eller siden kommer det en ny versjon som angriper fra en litt annen vinkel og så har vi det gående igjen. Eller “angriper” blir egentlig litt feil å si, for et virus har ingen plan, ingen vilje. Det er et passivt stykke genetisk kode som flyter fritt rundt der ute, alt et virus gjør er å reprodusere seg ved hjelp av det genetiske materialet i vertsorganismene, noen ganger på identisk vis men noen ganger også i mutert form. Det er slik virus “utvikler” seg. De lever av å hoppe fra vert til vert, så i utgangspunktet vil en utbrudd av smittsom sykdom kunne stanses hvis alle de smittede blir satt i karantene slik at viruset ikke har noe sted å gå. Dette har fungert med diverse SARS; MERS og ebola mange ganger. Rask reaksjon og sterke tiltak hjelper.
Som tidligere nevnt skrev jeg blogg i mange år på engelsk, men så ble nesten hele den engelskspråklige verden nazi så jeg bestemte meg for å “reise hjem” og begynne å skrive på norsk (og dermed føkke flere titalls tusen lesere som jeg hadde), men jeg vet ikke om jeg liker en bloggplattform som ikke er moderert, for det finnes nazier her også. De snakker fritt her, det vil si at de oppfordrer til både drap og selvmord (men på en indirekte, politisk korrekt måte). Og ingen konfronterer dem. Ingen ber dem dra til helvete og bli der. Alle “passer sine egne saker” og dermed skjer det samme som forrige gang dette avskummet hadde vind i seilene. Herregud. For en gjeng med ynkelig klynkende spyttslikkere. Er vi svensker nå eller hva?
Uansett, jeg har skrevet litt på engelsk i det siste og derfor vært fraværende fra norsken.
Only a moron would believe their own eyes because the data set one is able to pick up and analyze by these ridiculously limited means is insufficient to form any valid hypothesis about the world, so it represents an overreach of the typical human kind, where one later says “I wish I had known back then what I know now”. Which begs the question: What do you know now?
Abraham Lincoln once said – when he was criticised for changing his mind – that he wouldn’t put much trust in a man who isn’t smarter today than he was yesterday. Which is kind of a scientific attitude, that seems to have later been removed from the political party that he represented, but that’s beside the point, which is that the mind needs daily maintenance and upgrading work.
Reality is a titillating bellydancer that refuses to stay in focus for more than a few fleeting moments at a time. She’s fluttering like a butterfly all over the place, only at a breakneck speed, creating a pattern which we call the great illusion and worship as if our lives depended on it (which they do). We are, after all, beasts. So we tend to think, feel and act like beasts. However, there are options. Humans have “special talents” that may be developed.
The information we can gather with our eyes (and the other senses) is good, what we do wrong is “believing” that the image we create in our mind is a true representation of that which is out there, when in fact it is, at best, just a whimsical sketch – or a suggestion as it were – of what our unconscious mind thinks that we may be interested in, not unlike how the algorithm of some web page may suggest things based in our former search history.
The so called first principle of metaphysics asks the question “why is there anything at all?” and examines various ways that humans have attempted to answer this question, but I’m personally of the mind that a deeper (and more pertinent) question must be: What makes me think that I have the ability to understand these things? The great illusion is very alluring. I don’t think it’s safe to operate along the edges without acknowledging that there are unknowable things that we should take great care to not confuse with those that are only unknown (but knowable with some effort). Immersing oneself in speculation around the unknowables will break the mind as surely as it will break the body if we try to do physically impossible feats.
There is a market for certainty. The demand exists. People wail and cry woe is me because humanity weren’t granted divine abilities. We should expect to see various charlatans making a move on the certainty market, ready to trade whatever snakeoil they’ve got with the anxious community. People are willing to pay exuberant prices for the coveted “feeling of absolute certainty” but no honest scientist or philosopher can offer them anything but “degrees of probability” (which are open source and free for all) so they turn to the black market for imaginary nonsense and (more or less) clever self deception, wherein we find not least the old Lovecraftian monster that is religion, feeding off humanity’s vain desire to acquire god powers, or at the very least be “the special bitch” of some all-powerful entity that may or may not exist (see “Pascal’s Wager” for the sordid details).
Upon beholding the human condition, we may laugh or cry for precisely the same reasons, however I recommend the laughing option simply because this has “the better spirit” of chutzpah (which is often good to have in this life). We do not laugh out of spite but because it’s funny, in a sliding on the banana peel and falling on your face sort of way. Are we an intelligent species? I don’t think so, but that hangs on how you define intelligence. In my opinion, stupidity isn’t about not knowing or not understanding, it is what happens when we falsely assume that we understand something, whereas it will later turn out that we had no fucking clue. Does this happen often? Then this is proof that we are in fact a stupid species, or more accurately that we are a lazy species who will stop at nothing when it comes to the “creature comfort” of it all. Including, but certainly not limited to, simply making shit up as we go rather than taking on the arduous task of improving our standards.
Vi som er fryktsomme og lettlurte imøteser nå en fjerde dose covidvaksine. Dette er noe vi gjør fordi vi ikke har den typen mot som kreves for å konfrontere en ukjent fiende uten å ha noe slags våpen. Vi anerkjenner at vaksinematerialet blir levert av skumle big pharma typer (noen av dem er til og med utlendinger) som driver med dette for pengenes skyld. Vi vet at de tjener grovt på alle vaksinene. Sånn er ting dessverre organisert i vår verden. De rike må bli rikere. Habla habla. Du vet hvordan regla går.
Hva skal man si? Jeg synes jo hele denne greia er først og fremst komisk. Det finnes åpenbart forskjellige virkelighetsoppfatninger. Enkelte synes at jeg – og slike som meg – er naiv, så da kan jeg, slik jeg er laget, ikke gjøre annet enn å fremføre en liten sang og dans for å feire denne anledningen. Jeg er en liten tillitsfugl som heter pip pip Ola. Lite ikke særlig dårlig mye kult heller da! Jeg kan ikke engang huske sist gang noen kalte meg naiv. Men det blir sprøyte. Sånn er det med den saken.
Det er ingen takknemlig oppgave å tale fornuftens sak i et rom fullt av følelsesmennesker. Føler jeg med dem? På ingen måte, jeg har ingen sympati for idioter. Imidlertid er det i min interesse at det utvikles noen grad av flokkimmunitet mot dette nye coronaviruset. Den raskest mulige vei til dette målet er hva alt handler om. Jeg gidder ikke engang å ta hele leksa en gang til. Hensikten med vaksiner, bla bla. Det er for dumt. Fordi antivaxere ikke ble sånn med fornuftens hjelp finnes det ingen fornuftsbaserte argumenter som kan bringe dem ut av de paranoide tvangsforstyrrelsene deres. Hva er vitsen med å “snakke til veggen”?
Jeg imøteser et sosiologisk studium som kan dokumentere en eventuell korrelasjon mellom antivaxerier og tendensen til å spre hatpropaganda. På et rent anekdotisk grunnlag “føler” jeg at dette muligens er tilfelle. En paranoid tvangsforstyrrelse bør manifestere seg på mange nivåer samtidig og på sikt dominere pasientens opplevelse av omverdenen og andre menneskers hensikter. Det bør finnes et nevrotisk kompleks på noe slags “halvbevisst” nivå hos begge disse kategoriene av sinnslidelse, altså sprøyteskrekk og fremmedhat, gjerne i kombinasjon med en frenetisk tendens til å rasjonalisere disse irrasjonelle posisjonene med enorme mengder “dokumentasjon” på nettet.
Hat er en intens følelse av uvilje overfor en person, en gjenstand, et sted, en handling, et fenomen og så videre. Hat er ikke fornuftsstyrt, men kan være en blanding av andre følelser som avsky og forakt, svik og skuffelse. Ordet kommer fra det norrøne hatr. Hat kan være personlig eller kollektivt og er drivkraft for en rekke handlinger og konflikter, blant annet vold, rasisme og terror. Hat er også et viktig element i propaganda, for eksempel når politiske krefter skal bygge opp fiendebilder og motivere til krig.
Sitering av “kilder” på denne måten er egentlig en form for intellektuelt jukseri, det er en appell til autoriteter hvis hensikt i de fleste tilfelle er å spare tid. I stedet for å bygge opp en saklig argumentasjonsrekke på egen hånd henviser man til en som allerede har blitt etablert av noen andre, for et lignende formål. Wikipedia er imidlertid litt ustødig som autoritet på egen hånd. Noen ganger har de litt drøye påstander, andre ganger har de utelatt noe, men i det store og hele er Wikipedia som regel en grei nok start for å jobbe videre med et emne. Akkurat i dette konkrete tilfellet stusser jeg kanskje litt over at de ikke har tatt med frykt (eller angst) når de ramser opp eksempler på følelser som underligger hat i definisjonen ovenfor. Hvis man for eksempel lenge går rundt og frykter å bli utsatt for vold fra noen vil man sannsynligvis utvikle hat mot vedkommende. Virker ikke det rimelig å anta? De fleste mennesker jeg har møtt har ihvertfall hatt evnen til å føle skadefryd når noen slags jævel som går rundt og truer folk har “fått som fortjent” sånn at de i det minste jekker seg ned for en stund.
Noen vil hevde at “ekte hat” er når det blir personlig, når man virkelig ønsker død og fordervelse over en spesifikk person (pluss alt annet som man bare vagt kan assosiere til dem) og er villig til å legge ned ikke ubetydelig innsats på å gjøre livet ubehagelig for den man hater. Når man føler ekte glede over alt ondt som vederfaller vedkommende. Det er hva hat handler om. Til dette sier jeg jo, ja, hat kan være noe personlig som kan bli minst like intenst som seksualdriften, men det kan også være upersonlig og nærmest abstrakt. Ikke minst kan hat også være element i et større kompleks av paranoide vrangforestillinger som folk har utviklet av irrasjonelle årsaker. Psykologien er som regel litt av et roterom hos de fleste mennesker. Eller la oss si at det finnes et skap i sjelen, og inn der dytter man alt man ikke har tid eller ork til å forholde seg til “akkurat her og nå” i den travle hverdagen … og der blir det liggende til gjæring, før trykket som bygger seg opp etterhvert vil kreve noen slags form for utblåsning. Hvis hatet bor i et nabolag av sjelen så finner man i det samme nabolag andre følelser (som nevnt i definisjonen ovenfor), for eksempel alminnelig livsfrustrasjon og forbitrelse over at forjævliseringa har kommet så langt her i verden.
Det går an å skrive ting ned. Dokumentere følelsene sine. Siden kan man publisere det på internett og komme i kontakt med andre som har det på samme måte. Min fiendes fiende er min venn. Jeg har tidligere snakket om gruppekrystaller. Dette ene elementet som virker samlende på en gruppe, som ofte (men ikke alltid) er gruppens formål, og som regel det de for det meste diskuterer. Det kan være hva som helst. Strikkeoppskrifter, dypvannsdykking, motorsykler. Det kan også være hat. Mot et konsept, en bygning, et individ, en annen gruppe, alt som det går an for mennesker å hate vil man finne noen som hater på nettet. Sosiologisk sett må vi vel nærmest kalle hat et billig rusmiddel og si at det slik sett ligner mest på alkohol. Hatet ligner spritdunstende ånde hos folk. Det gir rask opphisselse, men hatets rus leder også til usammenhengende snøvleri og tap av bevissthet (med påfølgende hodepine og eksistensiell angst dagen etter, slik at man må “reparere” med påfyll av mer rusmiddel) og langtidsskadene inneholder blant annet et element av sosiopati, eller følelsesmessig avstumpning. Men det er veldig sosialt og veldig engasjerende. Hatet ligner alkoholen på så mange vis. Det har ekstatisk verdi å beruse seg på hat. Det skaper samhold og styrket kulturell gruppeidentitet. Man fryder seg sammen. Delt glede er dobbel glede.
Mobbing i skolen er sikkert fortsatt et problem som dukker opp her og der, men det er noe man er mer bevisst på. Det finnes opplegg. Ting og tiltak som kan settes inn der og når det er nødvendig. Men vi vet at mobbing er noe som finnes i menneskenaturen, åpenbart også hos barn som aldri har blitt opplært til å bli mobbere i hjemmet eller andre steder. Vi finner også mobbmentalitet i menneskemasser, for eksempel under opptøyer, eller ofte også under organiserte politiske demonstrasjoner. Det skal aldri mye til og ting utarter raskt. Både personskader og ødeleggelse av diverse materiell er ting man regner med å se i kjølvannet av “en ukontrollert mobb” som drives av en gruppekrystall. En “mobbering” er når et antall individer samler seg rundt ett enkeltindivid, eller noen ganske få (ihvertfall alltid mange færre enn mobberingen) og skriker skjellsord til dem. Så er det plutselig noen som slår. Omtrent på dette viset virker stokastisk terrorisme slik som vi hver dag kan observere i vår verden, som for eksempel nå nylig i USA hvor mobberingen de har organisert mot såkalte LGBTQ-individer på nettet og ellers med jenve mellomrom utarter til voldshandlinger, fordi sånn er det alltid. Plutselig er det noen som slår. I prinsippet det samme som skjedde i Oslo nå i sommer. Et forkvaklet individ lar seg inspirere av hatpropagandaen mot denne gruppen og bestemmer seg for å “gjøre noe”. Hva er det de ønsker å oppnå? I det aller minste å skremme denne gruppen – hva sier man i Norge? de skeive? – “ut av samfunnsbildet” slik at de ser seg vaktsomt rundt og passer på å ikke tiltrekke seg oppmerksomhet, siden det åpenbart blir for provoserende at det finnes Pride-parader og egne utesteder for de med “alternativ orientering”.
Mange av disse som hater muslimer sutrer over at de ikke får snakke fritt. De opplever at de blir forfulgt og trakassert på grunn av meningene sine, mens sannheten er at ingen som er ved sine fulle fem gir noen slags faen i meningene deres, det som provoserer er at de bedriver den typen hatpropaganda som vi vet medfører voldshandlinger. Det er bare et spørsmål om tid. Plutselig er det noen som slår. Det er ikke en vesensforskjellig sak fra den mer eller mindre organiserte hetsen mot “de skeive”. Muslimene, på sin side, er jo heller ikke idioter. De forstår det samme som alle andre, at hatpropagandaen kommer til å manifestere seg i noen slags onde handlinger et eller annet sted, ved et eller annet tidspunkt. Alt som behøves er et individ som bestemmer seg for å “gjøre noe”. De kaller det “islamkritikk”, som er ganske komisk siden de åpenbart ikke forstår verken hva ordet islam eller ordet kritikk betyr. Muslimhets er det korrekte ordet for det de driver med og det ligner i en ganske deprimerende grad på “jødekritikken” som var populær for hundre år siden, både i helhet og detaljer. Ta hva som helst som noen slags polemisk anlagt muslimhater har skrevet og bytt ut ordene muslim og islam med jøde og jødedom så vil man raskt få saklig mistanke om at de bare har kopiert materialet fra hundre år tilbake og endret litt på ordstillingen, for dette er en copyrightsak. De som var “jødekritiske” har opphavsrett på denne metoden til en slik grad at alle som benytter seg av den blir en av dem. Hvilket utlagt betyr at for dagens nazister er “islamkritikk” hva jødeforfølgelsene var for hundre år siden. Same shit, new wrapping som de sier i England.
