Forfatter: apecalypso

Prokrustesseng er en tvangsseng. Legge på prokrustesseng er å omforme med tvang. I overført betydning brukes prokrustesseng om noe(n) som tilpasser virkeligheten for å få den til å passe i et system. Begrepet stammer fra det greske sagnet om røveren Prokrustes, som la folk i en seng og skar av dem bena hvis de var for lange eller strekte dem ut hvis de var for korte.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Jeg søkte forsåvidt etter prokrustisme og ikke prokrustesseng, men man tar jo det man finner; poenget er uansett at det er viktig å forstå når og hvorfor man bør behandle alle likt, i motsetning til når og hvorfor man bør behandle alle individuelt og ulikt. Vi snakker for eksempel om “likhet for loven” – som alle bør forstå er et viktig fundamentalt prinsipp i en rettsstat – mens man åpenbart må vurdere hver pasient ut ifra sine individuelle symptomer innenfor helsevesenet. Alle har de samme rettigheter men ikke alle har de samme buksestørrelser. Sånne ting. Motsatt kan jo alle sikkert se for seg situasjoner hvor de ville krevd å bli behandlet likt med alle andre og situasjoner hvor de ville krevd at deres spesielle omstendigheter gjør at de må behandles annerledes enn det typiske. Du vet. Sunn fornuft. Det handler om å finne riktig fokus. Hvis vi for eksempel studerer dem på litt avstand så ser de fleste menneskehender ganske like ut, men hvis vi rykker så nært innpå at vi legger merke til alle detaljer så kan vi fastslå at ingen to fingeravtrykk er noensinne helt like.

Som alle vet finnes det et stort problem innenfor fysikken, i den forstand at både den generelle relativitetsteorien og kvantemekanikkens partikkelteori fungerer i hver sin ende, for å beskrive både de svært store og de svært små tingene i universet, men de går ikke sammen. Det finnes et utvalg teorier som klarer å bygge bro mellom kvantefysikk og det gravitasjonsbaserte universet – hvorav “strengteori” er den mest beryktede (blant annet fordi det virker vanskelig å bygge opp noe empirisk datagrunnlag) – men så langt har ingen klart å komme opp med noe som virkelig smaker. Ikke noe som revolusjonerer fysikken på en måte som tilsvarer – unnskyld uttrykket, men jeg kan bare ikke dy meg – kvantesprangene som inntraff for hundre år siden — da vi i løpet av bare noen tiår tok steget fra å tro at vi visste det meste om fysikk til å sakte demre inn i den situasjon at “vi vet jo for fanden ingenting om noe som helst”. Vi lever i en verden av omtrentligheter. Ta for eksempel dette med at det ikke kan finnes to helt like snøfnugg, fordi den statistiske sannsynligheten for at det skal finnes to dråper vann som har det eksakt samme innslag av “urenheter” – altså alt som ikke er H2O-molekyler – for alle praktiske formål er lik null. Igjen ser vi at “like som to dråper vann” bare er et gyldig utsagn når vi betrakter disse vanndråpene på en omtrentlig måte.

Her om dagen klikket jeg på en overskrift ikke ulik den jeg selv brukte her og nå. NRK.no er jo min faste kilde til innenlandske nyheter, mens fordi de ikke har reklame. Jeg hater reklame. Faktisk så betaler jeg for eksempel 120 kroner i måneden til nettstedet YouTube for et “premiumabonnement” som gjør at jeg ikke behøver å eksponeres for denne masete formen for evneveik propaganda. Sånn har det blitt. Jeg tenker på det som å betale tips til betjeningen på et utested for å motivere dem til å gi meg særbehandling. Jeg venter ikke til regningen skal gjøres opp, jeg tipser dem på forhånd. Det skal jo være en bestikkelse, ikke en belønning. Derfor gir jeg en pent sammenbrettet tohudrelapp til alle jeg møter – som det første jeg gjør – som overhodet har noe som helst å gjøre med min trivselsopplevelse mens jeg besøker restauranten, utestedet, hotellet eller hva den nå måtte være. Det er en investering som etter tanken skal gi avkastning i form av “velvilje” — som folk jo typisk viser deg når du gir dem penger. Det er ikke mystisk. Alle trenger penger. Ingen trenger sure og negative folk i sin hverdag. Enkel matematikk. Derfor gir det over langen bedre avkastning å bestikke folk enn å belønne dem. Prinsippet er at før jeg gir noen “arbeid” så gir jeg dem penger. Siden kan de selv velge hvordan de skal utføre den jobben de uansett må gjøre, men det forekommer nesten aldri at jeg får dårligere behandling enn de som typisk alltid stiller krav før de viser penger. Det kan sikkert argumenteres for at jeg på grunn av denne politikken alltid ender med å betale ganske mye mer enn jeg strengt tatt må for å få service, men det er greit for meg. Jeg har jo denne barnaktig naive troen på at folks velvilje er til salgs når de er på jobb, så da får det gå som det går.

Hvorom allting er, saken handlet uansett om kvinnefotball – hvis man skulle tro på overskriften – som jo er akkurat det samme som fotball på alle andre måter enn at det er rene kvinnelag som spiller mot hverandre, hvilket også var poenget i artikkelen, nærmere bestemt et ganske hardt arbeidspress som rammer alle aktuelle kjønnsidentiteter innenfor arbeidsområdet “profesjonell fotball” — med påfølgende store tall i skadestatistikken. Saken er at mens bare et fåtall stjernespillere opplever lønnsnivåer som Håland, Ronaldo og gutta, så opplever alle spillere “rovdrift” i form av stadig nye ligaer, turneringer og det ene med det andre. Du vet. Sånt som bringer penger i kassa. Fotball er både en sport som folk kan drive med fordi de synes det er gøy og en milliardindustri som underholdningsprodukt på fjernsynet og ellers. Man kan til og med si at fotball engasjerer folk på noe slags primalnivå, som får dem til å søke sammen i en felles “stammeidentitet” i form av både offisielle og uoffisielle supporterklubber, som kan bli hvor “gærne” som helst hvis man skal tro på alt man hører, og det bør man jo. Verden er faktisk ganske sprø mye av tiden. Selv er jeg jo trøndersk nasjonalist så det har aldri vært noe spørsmål om annet enn Rosenborg for meg. Riktignok bor jeg på Østlandet men det er ikke mer sannsynlig at jeg kommer til å bli østlending enn neger,. Det måtte i så fall ha skjedd for lenge siden. Herregud. Man kommer jo fra der hvor man kommer fra, ikke sant? Imidlertid tenker barna mine sannsynligvis på seg selv som “østlendinger”. Jeg vet ikke. Jeg spør ikke. Det forandrer uansett ingenting for meg. Rosenborg fremstår jo som et normalt eliteserielag nå, men det var en gang da de var legendariske og fremsto som uslåelige. De vant serien på rutinemessig vis og det eneste egentlig spennende var hvordan det ville gå med dem i Champions League. Hva var greia deres? Nils Arne Eggen. Hva var det han gjorde som var så spesielt? Han var like så mye en fagforeningsleder som en trener for laget sitt. Ingen hadde lyst på noe slags basketak med Nils Arne Eggen, men alle måtte gå gjennom ham hvis det var noe de ville i forhold til Rosenborg.

Her er noe å tenke på: Hver gang Rosenborg tapte en kamp gikk Eggen ut med høy kølleføring og beskyldte alt og alle for å sammensverge seg mot laget, fordi han hadde knapt sett dem spille bedre noen gang; det handlet bare om dommeren, gressmatta, publikum, vindretningen, flomlyset, hva som helst, bare ikke laget. De gjorde jobben sin på en solid måte. Men alt det andre? Fy flate for noe fordømt jævelskap. Det går for faen ikke an. Han skal personlig bringe saken inn for menneskerettighetsdomstolen, minst. Men når Rosenborg vant? Da var Eggen negativ og sa at det var “bare flaks” for han hadde faen ikke sett verre rævafotball enn det de gjorde der i dag. Så mens laget sitter der og gliser i seiersrusen sin passer Eggen på å få sagt de nødvendige tingene, fordi de hører jo hva som blir sagt, de bare hører det mens de føler seg ovenpå og uovervinnelige, ikke i sånne siuasjoner hvor de har tapt og alt man “burde ha gjort” surrer rundt i hodet på en lite nyttig måte. Sånn holder man laget samlet. Dette var så vidt jeg kunne se det eneste trikset som var spesielt for Eggen. Det taktiske og tekniske er jo sånt som alle med relevant fotballerfaring og noen trenerkurs evner å få til sånn noenlunde, men “lagånd” er en vanskeligere kunst å bygge. Men nok om Eggen. Han tilhører historienes hav nå. Saken er at fotball er en pengemaskin i multimilliardklassen for de som styrer og steller med turneringer og ligaer, med sine tilhørende budsjetter og bonuser, slik at de som driver med forretningen fotball har i utgangspunktet divergerende interesser fra de som er engansjert i klubben, enda mindre i laget. Eller for den saks skyld “selve sporten” som lek og breddeidrett. Hvor mye penger går det an å tyne ut av denne kontantkua? Det er hva saken handler om når man betrakter den fra et forretningsmessig perspektiv. Arabiske oljesjeiker og russiske gangstere kjøper ikke fotballklubber på grunn av sportsinteressen sin, for å si det slik. På publikumssiden fungerer vel fotball (og andre “brede publikumsidretter”) omtrent som gladatorspillene i gamle Roma. Også når det kom til supporterklubbene – som til tider antok form av “politiske massebevegelser” – og arrangørenes kapitalmakt. “Brød og sirkus” er jo ord som alle har hørt som kortform for “hva folket ønsker” fra sine politikere, slik at maktspillet handlet i stor grad om å bli sett som den som skaffet det meste og det beste av ernærings- og underholdningsprodukter. I hvilken grad dagens politiske spill ute i samfunnet ellers ligner på det opplegget de hadde i gamle Roma handler om hva slags fokus man velger. Hvis man studerer det fra en passende avstand vil man finne likheter, hvis ikke, ikke.

Mitanni eller Hanigalbat var en hurrittisktalende stat i nordlige Syria og sørøstlige Anatolia i tiden 1500–1300 f.Kr.  Mitanniriket kom til å bli en regional makt etter hettittenes ødeleggelse av amorittiske Babylon og en rekke svake og ineffektive assyriske konger som hadde skapt et maktvakuum i Mesopotamia. Ved høyden av sin makt på 1300-tallet f.Kr. hadde Mitanni utposter sentrert rundt sin hovedstad Washukanni. Dens nøyaktige lokalisering i dag er ukjent, men kan være en så langt ikke undersøkt tell i nærheten av elven Khabur i Syria, øst for Eufrat. Til sist bukket Mitanni under for det hettittiske riket og senere fra assyriske angrep, og dets status ble redusert til en provins innenfor det assyriske riket. Mitannis innflytelse er vist i hurrittiske steds- og personnavn, og spredning av en særskilt keramikktype over Syria og Levanten.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hurrisk hymne nummer seks er selvsagt verken den eldste av alle sanger eller den eneste kjente sang fra sin tid, men det er den eldste av alle beviselig nedskrevne sanger – i den forstand at man finner den som noter for eksempel på nettet den dag i dag – som kan dateres tilbake til året 1400 før vår tidsregnings begynnelse. På den tiden eksisterte jo den rike byen Ugarit ennå, strategisk lokalisert som den var ved Middelhavets bredd – i dagens Syria – akkurat der hvor reisetiden er på sitt korteste mellom elven Eufrat og havet, rett innenfor Kypros, hvor all handel og annen samferdsel naturlig henfaller ut ifra både landskapets beskaffenhet og andre rimelige hensyn. Sen bronsealder i denne regionen er jo en ganske interessant historisk epoke som kulminerer i den såkalt “sene bronsealderkollapsen” rundt år 1200 – fortsatt på den andre siden av år null for oss – som mange (meg selv inkludert) foretrekker å henlegge til år 1177, ikke minst fordi dette er det vi kaller et “engletall”, altså et multiplikat av tallet 11, og pent kan vi i det minste gjøre det når vi ellers ikke vet særlig mye om begivenhetenes gang. Ugarit og andre byer som en gang var viktige, mektige og det ene med det andre, ble jo alle plyndret, brent og ødelagt av de hordene man bare kjenner som “havfolkene” og som er mest inngående beskrevet i den senere egyptiske statspropagandaen. Egypt var det eneste av de store bronsealderrikene som overlevde affæren og derfor kunne fortelle historien om det som skjedde.

Ni forskjellige folkeslag nevnes som koalisjonen av invaderende “havfolk” i regionen, hvorav Pelesset av de fleste betraktes som bibelens filistinere – altså de vi i dag kaller palestinerne – som innvandret fra den mykensk-greske regionen og drev med blant annet svineoppdrett, noe jødene i nabolaget likte svært dårlig. Imidlertid er det mye omdiskutert hvor alle de andre folkeslagene kom fra og hva som motiverte dem til å flykte fra hvor enn dette var for å bosette seg i Levanten og Anatolia. Det snudde ihvertfall opp og ned på alle de gamle ordningene, altså bortsett fra Egypt, og etablerte jernalder i regionen. Før disse begivenhetene inntraff hadde det jo vært to tusen år med bronsealder og relativt stabile folhold i det østlige Middelhav — ikke i den forstand at det aldri var noe “trøbbel” – det gikk jo mildt sagt opp og ned med både krig og handel – men selve samfunnsordningen hadde aldri vært utfordret på noen grunnleggende måte. Det gikk i guder, konger, byråkrater, soldater og røkla i henhold til hva vi kan kalle “tradisjonell virkelighetsoppfatning” for sin tid. Det var dette som kollapset i 1177. Revolusjon, kan man si, litt på samme måten som man på landjorda snakker om de senere invasjoner av både hunnere og mongoler, som den gangen også snudde opp og ned på alt som hadde vært, liksom vi ser skje med havfolkene i den sene bronsealderkollapsen. For eksempel blir ikke statsregnskapene til hetitter, mykenere og andre lenger vedlikeholdt etter begivenhetene, og det har vært spekulert “ikke så rent lite” rundt hva som til syvende og sist utløste den kjeden av begivenheter som fikk ni forskjellige folkeslag til å gå sammen i en allianse for å starte invasjonskrig mot alle de gamle bronsealderrikene i det østlige Middelhav. Vi mangler en “samlende faktor” som er til alles tilfredsstillelse. Tørke, uår og andre klimaforhold er det mest rasjonelt sannsynlige når vi observerer de virkelig store folkevandringene her på jorda, men dette utelukker jo ikke at det kan finnes andre forklaringer, og der står saken.

Tiden mellom 1500 og 1200 omfatter alles tre favorittdynastier i Egypt: 18-19-20, det vil si “det nye riket” og selve storhetstiden i politisk og økonomisk, kanskje også kunstnerisk forstand. Samtidig har vi hetitterriket Hatti i Anatolia og hurritterriket Mitanni i Levanten, mens den greske regionen befant seg i sin mykenske fase som blant annet – angivelig – omfatter det berømte felttoget til Troja som muligens ikke er noe som faktisk har skjedd likevel, men det som ihvertfall er sikkert er at de graver fortsatt på det stedet – Hisarlik – i dagens Tyrkia, hvor eventyreren Heinrich Schliemann – han begynte som forretningsmann og avsluttet som “arkeolog” – mot slutten av 1800-tallet hevdet å ha funnet selveste Troja — og at et utvalg av individer nå selvsagt hender at Hisarlik egentlig er det enda mer legendariske Atlantis. Det er så man får helt vondt i hodet av all den fantasifulle spekulasjonen hos de evneveike, som jeg antar handler om å gjøre seg interessant som person og ego i verdensklasse, på bekostning av fagmessige standarder og et edruelig forhold til det vi kaller “sannheten”. For det er jo slik at vi holder oss til det som kan bevises hvis vi i det hele tatt bryr oss om å bli tatt seriøst. At noe “ennå ikke er motbevist” er et svært tvilsomt grunnlag for å spinne ville historier om hva som kan ha skjedd på et åsted, hvordan det kan forbindes til historier i bibelen eller den antikke litteraturen, og det ene med det andre. I sitt eget hode kan man selvsagt tenke og tro hva man vil, men man bør være forsiktig men hva slags påstander man publiserer i et offentlig forum. Er ikke dette selvinnlysende? Man kan være en ignoramus – altså en fundamentalt uvitende person – enten fordi man er uinformert eller fordi man er misinformert. Det siste er verst. Folk er ofte veldig glad i idèene sine, jo dummere jo bedre. Kanskje pyramiden egentlig er et kraftverk? Fantasier er per definisjon ville dyr som gallopperer fritt rundt i sinnet, og sånn sett er de både fine å se på og skapninger som tilfører dette landskapet liv, men hvis man skal bruke dem til noe må man fange dem inn og temme dem. Man må transformere dem fra fri fantasi til strukturete begreper som beveger seg i takt med de intellektuelle rytmene som gjelder, det vil si fagmessige standarder som ikke minst handler om ordnet presentasjonsform og formelle beviskrav. Det er faktisk ikke sjarmerende med “personlig innfallsvinkel” i forhold til historie og filosofi, det er bare amatørmerssig og forvirrende.

Her er en kinky ting: Det er ikke i utgangspunktet forbudt å lyve. Det kan få “konsekvenser” på indirekte vis, men man kan ikke under normale omstendigheter bli tiltalt og straffet for å ha fusket med fakta og presentert usannheter selv om man visste at de var usannheter. Sånn må det nesten være, først og fremst fordi et eventuelt generelt forbud mot løgn ville bli urimelig vanskelig å håndheve på akseptabelt vis. Det er – med visse begrensninger – lov å dikte opp historier som er falske, si for eksempel som at pyramidene ble bygget av skapninger fra rommet som menneskene den gangen trodde var guder til tross for at alle vet at det aldri har vært “romvesener” her på jorda. Det er ikke engang sikkert at noe sånt finnes. Statistisk sannsynlig kanskje, gitt hvor stort verdensrommet er, men vi har ingen holdepunkter for å tro noe sånt. Vi vet ikke. Vi er ikke engang helt sikte på hva slags kriterier for kunnskap som bør gjelde på området, men hvis vi bruker vanlige standarder for vitenskapelig bevisførsel så er vi rimelig sikre på at jorda aldri har hatt sånt besøk, og vi har heller ikke observert noe tegn på slikt liv “der ute”. Fra mitt perspektiv finner jeg det passende å være like fordømmende som alltid: Bare evneveike troll godtar “svake bevis” i saker som har sterke konsekvenser. Si for eksempel det å beskylde noen for tyveri. Hvis man gjør dette bør man helst ha noe mer å komme med enn at man drømte det forrige natt. Jeg har jo vært sanndrømt før. Det man gjør er jo å skape en svært ubehagelig situasjon med alle slags sosiale ringvirkninger, uansett hvordan saken ellers utvikler seg. Som alle vet finnes det personlighetstyper som man kan beskrive enten som lystløgnere eller tvangsløgnere, litt avhengig av symptombildet forøvrig, men det er uansett slik at de vrenger og vrir på kjente fakta, fusker og lyver om sin egen rolle i saken, svarer unnvikende og “mystifiserende” selv om enkle ja og nei spørsmål, pluss en rekke andre velkjente ting og triks som tilsammen skaper en “glatt” eller sleip person som er dyktig til å manipulere folk med trylleord. Forsåvidt er det de samme personegenskapene som man behøver for å lykkes som svindler på den kriminelle siden også, men vi antar her og nå at problemet bare er irriterende, ikke straffbart. Du vet. Sånne som lyver og fantaserer om “oldtidens sivilisasjoner” og den typen ting. Som alle vet finner man noen sånne på nettet. Faktisk ganske mange, hvis man ser nærmere etter – frivillig eller ufrivillig – for eksempel på et stort nettsted som YouTube. Problemet består slik jeg ser det i at mange av disse har mange følgere, slik at det dreier seg om en stor økonomisk operasjon også, ikke bare entusiastisk misinformasjon basert i personlige vrangforestillinger.

YouTube har eksistert i atten år nå, som er lenge nok til å ha utviklet noen dysfunksjonelle personlighetsforstyrrelser. “Når alt er like gyldig blir alt likegyldig” som en eller annen norsk person sa en eller annen gang – jeg husker ikke – og fungerte dermed som vardøger for det som har skjedd både her og der på nettet: Alt er “innhold” og alt måles i “oppmerksomhet”. Det er likegyldig om det er god eller dårlig informasjon fordi alt er like gyldig innenfor oppmerksomhetsøkonomien. Man måler ikke “kvalitet” — bare om det fenger et tilstrekkelig stort publikum til at de som selger produkter vil kjøpe reklametid hos deg. Og gjett om de som fantaserer om Atlantis og Lemuria får oppmerksomhet. Det virker rimelig å si at de opererer i et “parareligiøst” felt som kjennetegnes av viljen til (eller ønsket om) å tro på greia. Samtidig soser de rundt på diverse faktiske arkeologiske steder om mumler noe om høyteknologi og sjamanistisk magi. Det er en feedbackloop fordi de blir jo for fanden millionærer på å produsere denne typen media og markedsføre det på “passive plattformer” (som riktignok tar forbehold om “stygge ord” og denslags som de selv muligens kan påhenges noe slags juridisk ansvar for) med lav kritisk terskel for informasjonens kvalitet. Samtidig er det mange som har rent mel i posen, så å si, i det minste i den forstand at de ikke presenterer seg som innehavere av “spesiell kunnskap”, de er bare nysgjerrige turister som stiller spørsmål. Færrest er det av de som både er faglig kompetente og interessante nok til å pådra seg et stort publikum, men de finnes. Heldigvis har YouTube en blokkeringsfunksjon som virker ihvertfall i noen måneder, slik at det går an å dempe støynivået ganske betraktelig. Imidlertid er det tragisk at det går an å tjene seg rik på å være en bløffmaker på nettet, men jeg antar at så lenge folk “ønsker å tro” så vil det alltid fremkomme sånne sleipinger som fremstiller ting de kan tro på. Det er jo ikke bra når voksne mennesker har lave standarder for hva slags informasjon de aksepterer som “god fisk” så hvordan skal man forholde seg til denslags? Det forekommer meg mest fornuftig å bare holde seg unna dem. Både de som tror på bullshit og de som produserer og distribuerer det. Hva skal man ellers gjøre? Det virker jo som bortkastet tid å konfrontere hele dette komplekset av nettbasert misinformasjon; da er det bedre å bruke tiden på det man gikk på nettet for i utgangspunktet, det vil si lete etter god informasjon. Som Konfucius sa: Det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket. Problemet er jo som regel at man ikke kan bruke fornuftsbaserte argumenter for å få noen til å fravike en mening de fant frem til på ikke fornuftsbaserte måter. De føler seg frem gjennom livet heller enn å engasjere sitt intellektuelle gangsyn.

Atlantis er en mytisk øy beskrevet av Platon i dialogene Timaios og Kritias, angivelig basert på en 8.000 år gammel egyptisk tradisjon som Solon tok med seg til Athen. Atlantis hørte til under havguden Poseidon. Hans sønn Atlas ble stamfar til befolkningen på Atlantis, «atlantidene», som la under seg land helt til Italia og Egypt før de angivelig ble stoppet av Athen, bystaten som var Platons moralske ideal. Etter jordskjelv og flom ble Atlantis til sist oppslukt av havet, «det sunkne Atlantis». Ifølge Platon lå Atlantis nær «Herkules’ klipper» (dvs. de to sidene av Gibraltarstredet), og hovedstaden bestod av mektige sirkulære kanaler med et palass i sentrum. Solon skal ha beskrevet dimensjoner og utforming av byen i detalj. Aristoteles avviste beretningen som fiksjon. I middelalderen og nyere tid har interessen for Atlantis vokst, og man identifiserte landet med ulike områder, for eksempel Santorini, Malta, Tartessos, Irland, Helgoland, Bimini, Bolivia, eller til og med Antarktis.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Wikipedia nevner ikke Doñana – i Spania – som mulig beliggenhet for den mytiske byen Atlantis, selv om de sannsynligvis har det mest troverdige kravet på slik status. Oldtidsbyer hadde jo en tendens til å ligge nær en vannvei, altså enten en av de store elvene eller selve havet, og Doñana ligger i tillegg “nær Herkules’ klipper”; som egentlig ingen av de andre kandidatene kan skryte av. Men når det er sagt så må det også sies at Atlantisspekulasjon ikke er en idrett jeg føler meg tiltrukket av. Mesteparten av drølet er jo fullstendig evneveikt, men ikke desto mindre svært populært ute blant folk — og derfor kommersielt interessant, ikke minst innenfor oppmerksomhetsøkonomien. For eksempel finnes det diverse “Atlantiskanaler” på YouTube som har mange millioner følgere, hvilket omsatt i finansielle begreper betyr at de tjener helt usannsynlige beløp på å koke opp og presentere all mulig slags “Atlantismateriale” for følgerne sine. Jeg vet allerede at den såkalte algoritmen på YouTube kommer til å være fette sinnssyk i månedsvis etter at jeg har sett på bare èn “dokumentar” som handler om slike temaer, fordi da vil jeg bli anbefalt alskens “beslektet materiale” ut ifra en antatt interesse for bullshit, men jeg valgte likevel å se den om Doñana fordi den i det minste hadde en fornuftig innfallsvinkel i dette ellers svært støyende studiefeltet.

Platon visste selvsagt godt hva et år er, slik at jeg griner på nesa når folk prøver å vri det til at Platon egentlig mente hundre år når han sa tusen, fordi dette passer bra med tidslinjen for visse andre begivenheter i Middelhavet, men hvis vi skal dømme ut fra Platons helhetlige skrivestil ellers så kan vi si med rimelig sikkerhet at hvis han hadde ment hundre år så ville han ha sagt hundre år. Imidlertid sier han jo også at legenden om Atlantis var noe Solon tok med seg fra Egypt, hvor de aldri har hatt noe normalt forhold til begrepet tid i historiefortellingen sin, som i tillegg også har en tendens til å dra seg i retning av “det svært fantasifulle”, slik at vi bør sannsynligvis legge mest vekt på hva Platons mest berømte elev Aristoteles sa: Atlantismyten bygger på en fiksjon, det vil si at historien er en oppdiktet moralfortelling hvor buskapet som vanlig handler om menneskelig overmot og gudenes straff for dette. Sånne fabler er det jo ingen mangel på, og så lenge vi ikke har noe arkeologisk materiale som støtter historiens virkelighetsforankring så forblir det bare en legende. Den vanlige antagelsen i fagmiljøer er at Atlantismyten henger tematisk sammen med diverse andre gamle historier om flomkatastrofer, som jo alle vet er noe som hender med en viss regelmessighet her på jorda. Det interessante spørsmålet er imidlertid hvorfor den om Atlantis er så seiglivet når den har så lite støtte i bevisbare fakta. Sammen med et sett andre “kryptoarkeologiske hypoteser” står den sterkt hos de som tror at fagmiljøer og politiske myndigheter skjuler informasjon om både fortid, nåtid og fremtid, så å si, mens vi blir presentert for et program av “foretrukne fakta” gjennom læreplanen i folkeskolen og det ene med det andre; som forsåvidt er objektivt korrekt: Vi lærer jo ikke noe på noen utpreget dyp måte før vi eventuelt selv velger å fordype oss – som det heter – i noe slags “høyere utdanningsløp”. Folkeskolens formål er å gi barna et godt teoretisk grunnlag i forhold til deres fremtidige sosiale funksjonsdyktighet i samfunnet, ikke å dvele ved faglige særområder som måtte være “i vinden” akkurat da. Skolepolitikk faller imidlertid litt på siden av poenget her i dag.

Saken er at moderne Atlantisspekulasjon handler ikke om Platon, men om amerikaneren Ignatius Donnelly, som igjen fikk materialet sitt fra Helena Blavatsky. Det har utviklet seg til å bli en okkult affære som kan tilbakeføres til den såkalte teosofiske bevegelsen som oppsto på 1800-tallet og som blant annet inspirerte Jörg Lanz von Liebenfels og andre tidlige tyske raseideologer som påvirket tenkningen hos den unge Adolf Hitler, for eksempel gjennom et bokverk med den velkingende tittelen “Teozoologi eller kunnskapen om Sodoma-halvapene og gudeelektronet” som von Liebenfels publiserte i 1904. De spesielt interesserte oppfordres til å studere livsløpet til Bruno Beger, som var med under SS-ekspedisjonen til Tibet under sin karrières “opptur” – da tanken var å “bevise” noe i forhold til Atlantis og spredningen av “de syv grunnrasene” – men som senere opplevde “nedtur” da han ble utkommandert til å delta i prosjektet med “et jødisk skjelettmuseum”, hvor hovedutfordringen besto i å skille de best egnede eksemplarene av jødiske skjeletter fra de som for tiden befolket dem. Koke likene i lut og det ene med det andre. Som alle skjønner var dette en grisete affære som blant annet fenget interessen hos den senere domstolen i Nürnberg. Som alle også skjønner – eller i det minste bør forstå hvis de er mentalt friske mennesker – så var ikke nazistenes poeng med Atlantisspekulasjonen og alt det andre bisarre som foregikk innenfor Ahnenerbe og disse tiltakene akkurat å bevise noe, men mer å svekke selve “det vitenskapelige prinsipp” i forhold til tenkning og faglige standarder, til fordel for et opplegg hvor sannheten defineres som et fleksibelt politisk virkemiddel. Eller sagt på en annen måte: Sannheten er hva enn de politiske myndighetene sier at den er. På individnivå manifesterer dette seg som den innstilling at sannheten er hva enn man føler at den er. Nazismen var jo selve skolebokdefinisjonen av en totalitær politisk bevegelse som tok seg til rette på alle nivåer av alle menneskers liv — et tiltak som fundamentalt sett krever at man tilpasser seg en “alternativ virkelighetsoppfatning” hvor sant og usant er fleksible størrelser, akkurat som rett og urett.

Alle som vet noe som helst om vitenskapsmiljøene vet at for eksempel en arkeolog ville gitt en arm og et ben for å være den som fikk den evige æren av å ha bevist at Atlantis en gang var et virkelig sted som gikk under mer eller mindre sånn som Platon beskrev det, men dette vil kreve en ganske solid mengde av ekstraordinært bevismateriale, eller i praksis et konkret funnsted som egner seg for utgravning, og så lenge dette ikke finnes er det fagmessig uforsvarlig å fable om alt mulig som “kan” ha skjedd i løpet av historien. Det er ikke sånn ting funker. Arkeologer er jo først og fremst etterforskere som forholder seg til “fakta på åstedet”, mens historikere i noe større grad tolker gamle tekster og den typen ting, men heller ikke de kan bare dikte opp ting og fremsette påstander som det ikke finnes dekning for. En av de demokratiske hjørnesteinene er jo at vi har et ryddig og etterrettelig forhold til informasjon; hva som kan bevises og hva som bare er spekulasjon. De som jobber med å undergrave vitenskapens sannhetskrav – først og fremt den rigorøse bevisbyrden – jobber også, bevisst eller ubevisst, for å undergrave demokratiets eksistensielle fundament. Religioner og andre “karismatiske bevegelser” preget av sterke følelser og en uryddig omgang med fakta er hovedinstrumentene til de som søker slik diktatorisk makt. Det er sannsynligvis mye som er “skjult” – dette er hva ordet okkult egentlig betyr – for de evneveike, som sikkert gir dem alle mulige slags nervøse rykninger, men det er ikke hjelpsomt engang for dem selv å utvikle paranoide tvangsforstyrrelser på toppen av sin allerede patologiske tilstand av uvitenhet. Det er et mysterium for meg hvorfor “Børre på Facebook” oppfattes som mer troverdig enn den akademiske ekspertisen innenfor et hvilket som helst fagområde, men der er vi altså som “skapningens herre” og den antatt mest avanserte arten i universet. Det er ikke i utgangspunktet noe galt med evnene våre, men vi tillater det personlige egoets svakheter å styre skuta, og da går det som det går.

Mellom 15 og 20 prosent av befolkningen vil til enhver tid oppfylle de diagnostiske kriteriene for en psykisk lidelse. Angstlidelser inkludert fobier, rusmiddelavhengighet, inkludert risikopreget alkoholbruk, og stemningslidelser (spesielt depresjoner) utgjør tallmessig de største gruppene. Psykosomatiske lidelser, panikklidelse, psykoselidelser og depresjoner er de diagnostiske kategoriene som hyppigst medfører kontakt med helsevesenet.

(Store medisinske leksikon)

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Som vi ser opererer fagekspertisen med ganske høye tall for hvor mange som til enhver tid går rundt med en psykisk lidelse. Jeg tror ikke antallet sykemeldinger i arbeidslivet reflekterer dette. Hva jeg derimot tror er at folk typisk ignorerer symptomer de eventuelt måtte ha og som gjør at de “oppfyller de diagnostiske kriteriene for en psykisk lidelse” som det formuleres i sitatet ovenfor. Man skal liksom bite tenna sammen, gå på jobb, og vente på at det går over. Imidlertid er jo denne innstillingen i seg selv en psykisk sykdom, eller skal vi kanskje heller kalle det et syndrom som handler om å være flink og pliktoppfyllende. Folk snakker jo om “flink pike syndrom” eller “snill gutt syndrom” både støtt og stadig, så det finnes bevissthet om problemstillingen der ute. Spørsmålet er vel heller hvorfor vi ikke finner noen vilje til å ta tak i saken på politisk nivå, slik at vi kan etablere bedre rutiner for å håndtere psykisk helse i samfunnet.

Man skal ikke jobbe hvis man er syk. Dette er min prinsipielle posisjon i saken. Andre har sine oppfatninger, men det er vel i hovedsak sånn at såkalte arbeidsgivere foretrekker at folk skal jobbe selv om de er syke, som også later til å være NAVs holdning — foruten selvsagt den evneveike delen av det politiske miljøet; det vil si “de borgerlige” både på høyre og venstre side av spekteret. Disse henviser ofte til hvordan de selv er tapre og pliktoppfyllende selvmordskandidater her på jorda så hvorfor skal ikke alle tvinges til å være det? Og sånn går dagene. Nylig gikk det avskyelige trollet som er nestleder i Høyre ut og sa at man bør ha aldersgrenser i forhold til arbeidsuførhet, slik at man må være over tredve år gammel for å kunne være medisinsk ufør, uansett hva medisinske fagfolk mener om pasientens helsetilstand. Bortsett fra at dette lavmålet er hva man kan forvente fra de som lider av den mentale sykdommen det er å ha høyrepolitiske oppfatninger så er det også forstyrrende i forhold til selve problemets kjerne: Hvorfor blir så relativt mange arbeidsuføre i ung alder?

Det er ikke kontroversielt å si at arbeidslivet har blitt mer aggressivt og hensynsløst under den nyliberalistiske markedsideologien. Det er til enhver tid høyt stress og press i forhold til å “prestere” i jobben, nærmest uansett hva man jobber med. Riktignok finnes det visse unntak fra regelen, men i en situasjon hvor konkurranse styrer de strategiske valgene i arbeidslivet må man nødvendigvis kvesse albuene og brøyte seg frem som best man kan på sin vei gjennom labyrinten. For eksempel er “høyere utdanning” noe alle liksom skal ha i dag — og det forventes at man stiller med en hel jævla mappe over hvem man er og hvor man kommer fra om så jobbintervjuet bare er i forhold til å steke burgere på et gatekjøkken. Arbeidslivet i 2024 er et fascistbyråkrati sammenlignet med hva det var i 1980. Og så langt har vi ikke engang snakket om hva internettet gjør med folk; nærmere bestemt det faktum at nesten hele befolkningen i alle noenlunde økonomisk fungerende land går rundt med en nettportal i lomma til enhver tid. Det er ikke uvanlig å bruke opptil flere timer hver dag på ymse nettbaserte aktiviteter via det man kanskje litt misvisende fortsatt kaller telefonen. Ser du hva jeg skal frem til? Samfunnet har forandret seg, men ikke til det bedre. Nå preges jo hele mannskiten av noen slags “rastløs energi” som til syvende og sist handler om nerver.

Det har etter min mening ikke noe for seg å bedrive “dommedagssurfing” på nettet – selv om nyhetene faktisk er mange og dårlige – fordi det er svært lite man som individ har makt til å gjøre særlig mye fra eller til med her i denne verden. Krigføringen i Ukraina fortsetter i det samme sporet som før, det vil si det verste vi har sett av terrorbombing rettet mot sivilbefolkningen og andre ondskapsfulle grusomheter siden Den andre verdenskrig, selv om den (relativt) nye situasjonen med organisert og overlagt folkemord i Gaza også påkaller et sett med ubehagelige assosiasjoner fra den tiden — og i bakgrunnen synger klimaet. Det er ekstremt frustrerende at myndigheter verden over og andre som kan gjøre noe rett og slett ikke gjør noe, de bare trekker på skuldrene og mumler noe om “energisikkerhet”; som om dette er et saklig argument i en krisesituasjon uten noe slags historisk sidestykke. Det er en psykisk påkjenning for alle som kan se at huset vårt står i brann at såpass mange insisterer på at “det gjør ingenting” eller at “alt ordner seg sikkert” — særlig blant de som er unge nå. Da jeg selv var i kyllingalderen hadde vi riktignok kald krig, AIDS og det ene med det andre, men det var fortsatt knyttet usikkerhet til spørsmålet om verdens undergang, mens nå for tiden virker det som om løpet er kjørt. Alle bare gønner på for å ta ut så mye fortjeneste de klarer mens leken er god. Det virker jo som en makaber vits når en satans oljebaron står som vert for årets klimatoppmøte. Hva slags signaler tror de dette sender i forhold til de klimaproblemene som allerede står i kø og truer hele livsgrunnlaget for store deler av jordas befolkning? Hva skal de som står ved starten av livet sitt tenke om dette?  Herregud. Det er jo – for å bruke et ord nesten bare jeg bruker – evneveikt.

Ian Andrew Robert Stewart (født 18. juli 1938, død 12. desember 1985) var en britisk musiker og et av de opprinnelige medlemmene i The Rolling Stones. Han spilte tangentinstrumenter i gruppa det første året. Seinere virka han som turnéleder, samtidig som han spilte piano og orgel ved plateinnspillinger. Da Brian Jones i mai 1962 hadde en annonse i Jazz News, der han søkte etter musikere til ei rhythm-and-blues-gruppe, var Stewart den første som svarte. Mick Jagger, Keith Richards og flere andre kom med i juni, og gruppa som kalte seg The Rollin’ Stones, hadde sin første opptreden 12. juli 1962 på Marquee Club. Det skulle fortsatt ta noe tid før gruppa var etablert med det mannskapet som skulle bli berømt.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Tilknyttet en sekvens av diverse andre morsomheter ble jeg en gang spurt om jeg noensinne hadde møtt noen kongelige. Hvem jeg? Hva mener du? Jeg er jo kongelig. Jeg møter meg selv i døra hver dag. La meg si det slik: Jeg har et platonisk syn på hva begrepet “kongelig” betyr. Det handler om en form for verdighet. En holdning. La oss si en mental tilstand som må foreligge i bunnen, men det må også finnes en praktisk komponent i form av “kommando”. Hvis ikke mennesker instinktivt lytter når du snakker så har du ikke kongelige egenskaper. Det går ikke an å jukse med sånne ting. Hvis du ikke er den som alle snur seg mot “når gode råd blir dyre” så er du ikke kongen. Er vi enige så langt? Det går an å jukse med mange ting — men ikke i lengden og aldri på en “solid” måte. Sannheten kommer alltid frem.

Kunstens verden har mange bløffmakere, men den er likevel en moralsk høyborg i forhold til politikkens verden. I disse postmoderne dager strides folk om hva selve virkeligheten består av. Er det for eksempel folkemord når de man dreper bare er noen skitne arabere – som for godt mål sikkert også er muslimer – som alle vet uansett bare kommer til å vokse opp til å bli terrorister? Man skjenker dem jo evig nåde når man tar dem ut. De er verdige brennoffer i den hellige sak. Historien vil huske dem med den samme religiøse respekt som vi hver dag viser fyllmassene vi bruker som grunnlag for våre veier. De bringer oss dit vi skal. Det vil si til en bedre verden. Noe vi kan være stolte av å etterlate til våre barn. Dette er vår arv til deg! Dette er vår visjon! Vi gjorde så godt vi kunne med det vi hadde mens vi var i denne verden. Vi var aldri alene. Gud var med oss hele tiden og viste oss den sanne veien til nattens ende.

Selv oppdaget jeg musikkorkesteret Rolling Stones i 1978, med utgivelsen “Some Girls” som jeg den gangen da – og fortsatt denne gangen nå – syntes var en ganske imponerende plate. Jeg hadde ikke noe forhold til dem før dette. Selvsagt hadde jeg hørt alle radiosangene som var på listetoppen og det ene med det andre, men jeg etablerte ikke noen personlig relasjon før jeg kjøpte dette albumet en vakker dag i en plateforretning i Oslo bare på grunn av at omslaget var så sært og “pønka” i stilen. Hva kan jeg si? Dagens iterasjon av meg er jo som alle vet “totalt dust” men jeg var enda verre da jeg var bare tenåring. Til og meg nåtidens versjon av meg synes at jeg var en uvitende tosk den gangen. Imidlertid hadde jeg god smak. Det skal jeg ha. Egentlig tenkte jeg ved dette tidspunktet at Rolling Stones var et 60-talls band på samme måte som Beatles, Beach Boys, og så videre, og derfor ikke noe vi som var moderne i 1978 burde bry oss om, men det går jo som alle vet ikke an å argumentere mot genuint talent. Saken med dette bandet er at de er bra og sånn har det alltid vært. Det er kanskje litt på den uklare siden hva Rolling Stones er og representerer nå i 2024 . kanskje evig liv innenfor rocken? – fordi de holder jo på ennå. Men den ganger var de verken her eller der i forhold til en tenåring som hadde fått sine største musikalske kick fra “pønken”.

Samme året kjøpte jeg albumet “Sticky Fingers” og senere har jeg aldri hatt noe annet forhold til Rolling Stones enn at de er “en av gutta” i enhver kulturell forstand. Samtidig var det jo musikalsk sett mye annet som foregikk i 1978. Alt dette virker fjernt og rart nå, men det var faktisk veldig intenst den gangen. Vi hadde ikke så mange “media” da. “Utlandet” var mye lengre unna da enn nå. Jeg vet ikke om det er noe enklere for en smart person å forestille seg hvordan det er å være dum enn det motsatte, men fordi jeg selv alltid har vært både vakker og klok, og ikke minst beskjeden, så kan jeg hermed bekrefte at det å ha en “lengsel etter noe høyere” – som i utgangspunktet betraktes av de fleste som noe religiøst – oppfyller mange av mysteriekultenes komponentskrav og må dermed være å betrakte som filosofiske objekter man bør studere og skrive komparative hovedoppgaver om. Det kommer imidlertid ikke jeg til å gjøre. Jeg bare fotfølger Nietzsches tanke om at musikken må fylle det hulrommet Gud etterlot seg da han forlot oss.

Som alle kan se viser bildet ovenfor et detalj fra Nattevakten av Rembrandt, malt på 1640-tallet: en tid mens folk ennå hadde sans for stilige antrekk. Nåtidens vektere har en litt annen fremtoning. Du vet. Uniformskrav. Smarte vaktselskap velger et uttrykk som sier “service” mens rasshøla etterligner politiet og de militære. Alle vektere er alltid og overalt hunder. Sånn er jo jobben. Spørsmålet er bare hva slags hunder de er. Smarte vaktselskap tenker at de bør være gjeterhunder mens de evneveike går for pilbull, dobermann og denslags. Vaktas jobb er jo å “veilede” folk i henhold til gjeldende reglement, ikke å skremme dem til lydighet basert i “personlig autoritet”. For publikum skal vakthold føles betryggende, ikke truende. Sånn sett finnes det personlighetstyper som helt fette opplagt ikke passer til denne typen jobb selv om de sikkert føler seg tiltrukket av oppgaven — og alle vet hva jeg mener med dette. Pitbull. Dobermann.

Poenget med et skjenkested er skjenking. Folk går dit for å ruse seg. Dette ender – forutsigbart – “ikke bra” for mange. Tap av selvkontroll og utagerende atferd er normale konsekvenser av alkoholrus. Faktisk er det mange som hevder at dette er jo hele poenget med å ruse seg på alkohol; at man skal så å si “løsne på slipset”, slå ut håret, senke skuldrene og det ene med det andre. Ha det gøy. Alkoholrusen er som et livets friminutt når man kan leve ut den indre bajasen som går og bygger opp utålmodighet i forhold til plikt og rutiner. Å si at alkohol er en del av vår kultur er underkommunikasjon. Det er en hjørnestein av den, i den forstand at hvis man fjerner alkoholen så faller hele skithuset sammen. Selvsagt er det både direkte og indirekte er svært farlig stoff som har enorme skadevirkninger både på individet og samfunnet, men det lar seg ikke avskaffe, bare “gjete” på en måte som tar sikte på å begrense skadevirkningene. Det samme kan vi si – og de sier jeg jo også med jevne mellomrom – om diverse rusmidler som for tiden er ulovlige: Hvis det hadde gått an å bli kvitt dem så ville de vært borte for lenge siden. Gudene vet hvor mange ressurser som er kastet bort på “pitbullmentalitet” i denne sammenhengen.

Det er bedre å ha en ordensvakt som man ikke behøver enn å behøve en ordensvakt som man ikke har. Alle som noensinne har jobbet på et skjenkested vil sannsynligvis skrive under på dette. Det er jo i utgangspunktet ikke tillatt å overskjenke folk, men samtidig vanskelig å unngå hvis man står bak bardisken og er travelt opptatt med å lange ut halvlitere til en endeløs strøm av tørste gjester. Man ser det ikke før man ser det — men når man ser det så plikter man å nekte vedkommende servering. Sånt blir ikke alltid godtatt uten diskusjon. Hvem skal de ta den diskusjonen med? Gjeterhund eller dobermann? Servitøren har allerede felt dom i saken. Den neste de kan anke til er vakta, men jeg har aldri hørt om noen vakt som har insistert på at folk må få mer servering etter at servitørene har sagt nei. Det skulle tatt seg ut. Om gjesten siden hever stemmen, nekter å forlate stedet og alt det der, så skal politiet tilkalles. Ordensvakter har selvsagt rett til å forsvare seg med alle rimelige midler hvis de blir fysisk angrepet, men de kan ikke selv ta initiativ til å starte noe håndgemeng. Imidlertid er det aldri bra for et skjenkested når de må tilkalle politiet mer enn en sjelden gang innimellom. Tråden som bevillingen henger i blir jo tynnere og skjørere hvis det stadig “spretter opp flagg” i forhold til skjenkestedet. Alle kjenner opplegget. Folk drikker seg dritings, engasjerer seg i dustespill og vinner dustepremier. Den egentlige jobben er som sagt å begrense skadevirkningene gjennom fornuftig gjeting av denne flokken med troll. Ideellt sett er ordensvakten en profesjonell yrkesutøver som forhandler folk hit og dit ved hjelp av “overbevisning” og sånn går skiftet. Alt som “skjer” ut over dette betyr bare mer bry, mer jobb, flere komplikasjoner og generelt sett dårlige livskvalitet for alle de involverte.

Hvis vi gjør et gedankeneksperiment rundt hva slags utested man hypotetisk sett kunne tenkt seg å jobbe for, så sier jeg umiddelbart “ikke faen” til et sted som tror de kan drive med skjenking av alkohol uten å ha et tilstrekkelig antall fysisk kompetente ordensvakter tilstede for å legge en demper på folks entusiastiske utøvelse av alkoholforsterket idioti. Jeg mener, jeg vet jo det jeg vet. Jeg har sett mange ting. Min nesten kjemiske mangel på tro på “menneskets gode egenskaper” kommer fra erfaring, ikke ideologisk misantropi. Det ville vært bra hvis vi virkelig var slike edle og intelligente skapninger som de evneveike fantaserer om, men sannheten er at vi er demente terroraper. Hvis man samler noen hundre mennesker på et avgrenset sted og skjenker dem opp på alkohol til de blir flirfulle og fjollete så kan du ta deg bra mye faen på at noe stygt kommer til å skje i løpet av kvelden, direkte eller indirekte assosiert med alkoholrusen. Siden kan man sikkert sminke og bortforklare saken med mange søte ord, peking og vifting med hendene, det ene med det andre, men alle vet hva som gjelder. Når man skjenker folk til de mister grepet så er det bare flaks hvis det ikke skjer noe faenskap.

Projeksjon kan bety en forsvarsmekanisme eller mestringsstrategi hvor en tillegger andre følelser, motiver eller egenskaper en selv har, men som en opplever som uakseptable og dermed benekter hos seg selv. Dette er et begrep som benyttes innen psykodynamiske behandlingsformer. Et eksempel kan være at egen fortrengt aggresjon projiseres på andre, slik at en opplever andre som truende og blir redd.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Et hvilket som helst normalt gjennomsnittsmenneske vil mer og mer ligne et medisinsk katastrofeområde jo nøyere man studerer dem, både i kroppslig og mental forstand. Vi er alle temmelig psyke for å si det sånn — og den verden vi bebor preges nå i så stor grad av hvordan mennesker oppfører seg at vi kaller dette “den antropocene tidsalder”. Kommer vi til å overleve som art særlig mye lenger? Det store bildet er jo ganske dystopisk. Miljøkatastrofe i Danmark kunne man lese på NRK.no i dag tidlig. “Jord fra Norge” truer med å begrave en dansk småby noen mil nord for Århus, kan man lese videre. Det er så man må riste på hodet og spille en liten trall på slurva for å hente seg inn i forhold til sakens realiteter. Herregud. Åpenbart har “noen” – på noe slags vis – klart å få til et opplegg hvor de tjener penger på å flytte skip lastet med forurensede jordmasser fra Norge sørover til Danmark. Hvordan får man til sånt? Hvem betaler for operasjonen? Dette er bare retoriske spørsmål. Jeg klarer fint å pønske ut en rimelig sannsynlig sammenheng av årsaker og virkninger; basert i prinsippet om at noen i den ene enden alltid må tjene penger på kommunale arbeidskontrakter – doktrinen om anbudsutsetting – samtidig som de i andre enden tjener penger på å senke standardene for kontroll og sikkerhetsrutiner ned til minste tillatte målekvantum. Det må jo gå galt. Og nå har de altså en situasjon der på stedet hvor alle disse forurensede jordmassene har begynt å sige.

Dette er selvsagt bare et eksempel som presenterte seg til morgenkaffen min i dag tidlig. Faktisk så er det et typisk eksempel på hvordan vi mennesker håndterer problematiske miljøsaker i praksis. Jeg vedder hele tolvfingertarmen min på at papirarbeidet tilknyttet den skandalen i Danmark inneholder frasen “godkjent deponi” i den norske enden. Disse trylleordene inneholder det juridiske sikkerhetsnettet for de som har stelt i stand denne elendigheta. Det er noen andre som eier søplemassene nå. Det godkjente deponiet har fått betaling for å overta ansvaret for den videre skjebnen til disse jordmassene, med alt sitt kjente og ukjente innhold. I mellomtiden har selvsagt firmaet Nordic Waste som drev det danske deponiet gått konkurs, slik at ansvaret nå ligger hos kommunen. Quelle surprise som franskene sier. Alle pengene er borte og de ansvarlige har blåst bort som røykdotter i vinden, konkursboet er verdiløst og det eneste som gjenstår er å utarbeide en realistisk plan for videre håndtering av situasjonen, men den må skattebetalerne finansiere. For de som er “nerd” nok til å huske den første episoden av fjernsynsserien Sopranos betyr begrepet “waste management” en forretningssvindel som lokale forbrytere tjener enorme penger på over hele verden. De setter opp et firma som leier en industritomt, så fyller de stedet med et par meter assortert avfall over hele området, før firmaet slås konkurs og alle forsvinner. Alt som blir igjen er et berg av søppel. Er man frekk nok kan man jo gå inn med et nytt firma og få kontrakt på flytting av de problematiske massene til “et annet sted” – man antar fortsatt at ordene godkjent deponi nevnes i kontrakten – og siden gjentar historien seg hvor mange ganger som helst. De eneste som er seriøse aktører i avfallsbransjen er de offentlige myndighetene som burde ha gjort hele jobben selv helt fra starten av. Hvor lenge varer et typisk firma? Vel, kommunen varer i tusen år og det samme gjør søpla, så hvem er best skikket til å håndtere sikkerhetsproblematikken rundt avfall? Ihvertfall ikke de som lusker rundt og leter etter åpninger for å rykke inn og ta ut fortjeneste, som i hovedsak er hva all privat næringsvirksomhet handler om. Hvis de ikke tjener penger er det jo noe galt med forretningsidèen deres — og de bør se på andre måter å vinkle sakene. Det offentlige lever ikke under denne typen press. De har en helt annen tidshorisont for sine resultatutmålinger. Til gjengjeld er det – eller bør ihvertfall være – mye lavere toleranse for å ta snarveier og gjøre feil innenfor offentlige opplegg. Til sist litt dansemusikk for morgengymnastikken:

Sokrates mente at de enkelte, skjønne ting som finnes i vår hverdagsverden, og de enkelte handlinger som enkeltmennesket utfører, alltid er flyktige, men har del i en tidløs essens og er uforgjengelige idealer med en selvstendig eksistens. Platon tok opp denne tenkningen, som egentlig inneholdt en teori om moralen og verdienes vesen, og generaliserte den til en teori om hele virkeligheten. Han betraktet absolutt alt i vår verden som en skyggeaktig, forfallen kopi av noe hvis ideale form har en evig og uforgjengelig eksistens hinsides tid og rom.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Filosofi oppsto i utgangspunktet som en kritisk analyse av mysteriereligionenes teoretiske meningsgrunnlag. Kontinuiteten i fenomenet er åpenbar hvis man betrakter det gjennom denne prismen. Folk har jo typisk visse spørsmål i forhold til hva verden består av, hvorfor det finnes bevissthet og hva det er meningen at man skal gjøre med disse tingene. Dette var ikke noe som plutselig bare dukket opp rundt år 600 før vår tidsregnings begynnelse; i form av noen særlig glupe enkeltindivider i datidens Hellas. Det har jo vært en klar tendens i et par millioner år innenfor den eksistensielle blodlinjen som vi alle kommer fra at folk blir tildelt større hjernekapasitet enn de strengt tatt har bruk for. Det man typisk gjør med dette overskuddet er å investere det i spekulasjon rundt “hvordan ting henger sammen” på en måte som ikke nødvendigvis begrenser seg til ting som lar seg bevise, kategorisere, forstå og ellers behandles som “intellektuelle objekter” på en ryddig måte. Samtidig har vi dette evige problemet med politikk – som er det tekniske navnet på alt arbeid med å organisere og drive små og store samfunn av mennesker – og hvordan “makten og æren” appellerer til den typen evneveike hanekyllinger som liker å spankulere rundt, bruse med fjøra og føle seg betydningsfulle – han er en ekte betydningsfugl – blant de andre demente apekattene innenfor konteksten av dette groteske skuespillet som vi kaller “menneskenes verden” — enten jobben rent konkret er som leder i det lokale nabolagets velforening eller som president for en supermakt av tilbakestående fjols som imidlertid er tungt bevæpnede. Alle vet at det er en bestemt mennesketype som søker seg til politiske maktstillinger, og det er dessverre ikke “de beste blant oss”; snarere de mest ambisiøse.

Spørsmålet som danner tittel for denne bloggposten burde i prinsippet være absurd. Riktignok har det vært mye grums og griseri gjennom den politiske verdenshistorien, men en straffedømt statsleder i en moderne og demokratisk rettsstat? Dette gir ingen mening innenfor en rasjonell horisont og vi må følgelig betrakte det som et utslag av noen slags irrasjonelle drifter uti det såkalte folketypet når en velkjent løgner og svindler som Donald Trump klarer å krafse til seg såpass mye politisk makt i USA. Hva er det de ser i denne patetiske skikkelsen? Mange har tatt dette opp til vurdering og det finnes allerede mange hyllemeter med bøker om saken, men ikke desto mindre gjenstår problemets kjerne: Det er ved dette tidspunkt ikke umulig – selv om det er usannsynlig – at Trump kan gjenvelges som president, til tross for at han åpenbart befinner seg et godt stykke utenfor en normal og fornuftsbasert virkelighetsoppfatning. Hva betyr dette? Mannen har jo demoniske kvaliteter av et slag som vanligvis diskvalifiserer folk fra enhver form for ansvarsfull stilling både innenfor politikk, næringsliv og i grunnen alt annet som ikke handler om organisert kriminalitet. Historisk sett kan vi kanskje gi The Donald mer kredibilitet enn han fortjener ved å sammenligne ham med brødrene Tiberius og Gaius Gracchus og deres “pøbelbaserte maktgrunnlag” på en tid da den romerske republikken var i ferd med å gå opp i liminga for alvor (verd å sjekke ut for de spesielt interesserte). Uansett hva man ellers måtte mene om saken har Trump som politisk fenomen vært svært ødeleggende for USAs kredibilitet på det politiske verdensmarkedet. Ved dette tidspunkt vet jo alle at de er i stand til å utpeke en president som er minst like gal som en Saddam Hussein eller en Idi Amin — slik at man kan faktisk ikke lenger behandle USA som en sikkerhetspolitisk stabil partner når det kommer til internasjonale affærer. Man er nødt til å ta visse forbehold. De fant jo for eksempel høyeste kategori av hemmelighetsstemplede dokumenter på dassen av denne mystiske nattklubben i Florida hvor Trump bor; noe han tydeligvis hadde rasket med seg fra kontoret i Det hvite hus da han flyttet ut i 2021 og senere hensatt til lagring blant diverse personlige eiendeler, uten at noen så langt vet hvorfor han gjorde dette — som er bare ett av nærmere hundre straffbare forhold som han står under tiltale for, enten føderalt eller på lokalt delstatsnivå i USA. Det er mildt sagt en spesiell situasjon.

Enhver politisk maktstilling har to dominante aspekter. Det ene er posisjonen og det andre er jobben. Eller makten, æren, jubelbruset, oppmerksomheten og smiskingen på den ene siden og alle de praktiske problemene på den andre siden, om du vil. Det vi typisk søker i en moderne stat er kompetente folk som fokuserer på jobben mer enn på posisjonen, så får den eventuelle personlige tilfredsstillelsen som de måtte føle i forhold til posisjonen bare være med som en personlig karaktersvakhet som de behersker i større eller mindre grad. Man bør jo helst ikke vise sånt offentlig, men beholde en aura av kontrollert sinnsro som passer seg i forhold til det enorme ansvaret man tross alt har når man befinner seg i en høy politisk maktstilling. Ellers uavhengig av hva slags samfunnsordning man har hatt observerer vi at det gjennom hele menneskehetens historie har vært vanlig å betrakte tjeneste innenfor statsadministrasjonen som en livslang karrière preget av mange privilegier, men også av offer. i den forstand at man gir avkall på de økonomisk sett mest fordelaktige stillingene man kan inneha i samfunnet til fordel for den meningsfylden som ligger i selve tjenesten; som i seg selv handler om “noe som er større enn ens eget liv” slik at man må tilpasse seg oppgavens alvor og karakter i sin private livsførsel. Det finnes intet rom for alskens privat snuskefusk med refusjon av reiseregninger, misbruk av boligstøtteordninger og det ene med det andre. Hvis man er en “dominant egotype” passer man strengt tatt ikke til å jobbe for staten. Hvis plikten ikke fremstår som viktigere enn maktrusen så har man havnet på feil hylle her i livet. Staten er i prinsippet en skapning som har evig liv. “Det vil alltid finnes et Norge” er sakens sentrale element. Firmaer, foreninger og andre tiltak, til og med familier og slektslinjer kommer og går i takt med tidenes omskiftelighet, men den norske staten har så langt eksistert i 1200 år og enhver eventuell plan om å “legge ned” ordningen betraktes i henhold til loven som høyforræderi og vil følgelig bli møtt med liten forståelse og enda mindre tilgivelse, uansett hvor “godt ment” ting ellers måtte være. Quisling var jo for eksempel ikke “norgesfiendtlig” i den forstand og innenfor hans personlige horisont av forståelse gjorde han det rette da han allerte seg med tyskerne med sikte på å skape en helt ny samfunnsform, basert i både gamle tradisjoner og ny teknologi, nasjonal stolthet og fremskrittsoptimisme. Men alle vet allerede alt om denne sørgelige affæren. Vi har fortsatt fascister i Norge som fantaserer om mer eller mindre de samme tingene, bare oppgradert i forhold til den postmodernistiske horisonten av “passiv aggressiv ironi”. Man finner dem typisk i Høyre og Fremskrittspartiet, men faktisk også på venstresiden. Det handler om viljen til å lyve i kombinasjon med viljen til å bruke autoritære virkemidler for å skjule at man lyver. Du vet. Klassisk ond sirkel. Det hele begynner met at man lyver til seg selv. Siden baller det på seg. Snart er man fanget i labyrinten. Vi ser sånt hver dag.

Det er ikke bra at folk hopper ut og inn av stillinger innenfor politikk og næringsliv og ellers “kryssformerer” seg på måter som ikke ser bra ut i forhold til alskens interessekonflikter som forutsigbart oppstår i politikken. Enten jobber du for staten eller så jobber du for deg selv. Begge deler er ikke mulig å få. Enhver prioritering av “egeninteresser” impliserer et svik mot statens interesser. Dette betyr selvsagt ikke at man skal være en viljeløs slave som bare kan fungere innenfor en tett kommandostruktur – se til “forsvaret” for denslags – men det betyr at man alltid prioriterer statens interesser foran sine egne, når og hvis det oppstår en interessekonflikt. Hvis man opplever dette som en umulighet, eller til og med bare en urimelighet, så må man rett og slett gå av fra den stillingen man har og heller finne seg noe å gjøre i den private delen av samfunnet. Det er jo her korrupsjon begynner. Med en litt kristen metafor kan vi si det er som når erkeengelen Samael tok litt for mye Møllers tran, utviklet personlig stolthet og gjorde opprør mot Gud — og som derfor ble fratatt sine himmelske privilegier og omplassert som leirkommandant i helvete istedet. Jeg vil heller være sjef i helvete enn slave i himmelen, sa han til seg selv, ifølge dikteren John Milton, da han inntok sin nye jobb under yrkestittelen Satan. Det finnes jo plenty med jobber innenfor sfæren av de private forretningstiltak som direkte oppfordrer folk til å lyve, snyte og bløffe; slik at det finnes alltid noe for alle. I verste fall kan man alltids bli en “meningsblogger” og bygge opp et personlig hoff av entusiastiske tilhengere. Sånt er helt vanlig, det vil si å “leke politikk” på samme måte som småbarn “leker doktor” med hverandre. Seriøse og kompetente mennesker oppfører seg ikke sånn. De tiltrekkes av selve oppgaven med å styre samfunnet mens de kanskje opplever alt det offentlige oppstyret rundt jobben mer som en distraksjon enn som stillingens egentlige innhold. Hvis man er glad i mikrofoner og kameraer hører man kanskje heller hjemme i underholdningsbransjen — som er et ord store deler av pressen og de øvrige media – inkludert de “sosiale” – kanskje bør bruke oftere om seg selv. Men når det er sagt så tillater jeg meg å tenke om den nåværende norske regjeringen at det begynner å bli mange mystiske blomster i hagen deres nå. Gjør man virkelig ikke såpass grundige jobbintervjuer at man oppdager sånt som senere kan komme tilbake for å føkke dem i ræva når folk blir vurdert som kandidater til diverse ministerposter? I så fall bør man vurdere å legge om rutinene sine littegrann. Det dokumenterer forsåvidt at man ikke har forstått oppgavens seriøse karakter hvis man tror at man kan ankomme en høy politisk stilling med alskens økonomisk snusk og akademisk snyteri som “hemmelige ting i skapet” og tro at dette kommer sikkert til å gå kjempefint. Herregud noe så evneveikt.

Våre venner kvinnene har som alle vet to X-kromosomer. Den fundamentale kjønnskoden hos menn er XY og for kvinner XX. Det finnes noe varians ut over dette som koder for diverse “medfødte syndromer” i form av kjønnsinkongruens, men disse er statistiske avvik som ikke gjør noe fra eller til for poenget her og nå: Det ene X-kromosomet hos kvinner blir automatisk inaktivert – lenge før de blir født – slik at de ikke skal fremstille for mye genprodukt på cellenivå og dermed utvikle kreft og andre ubehagelige konsekvenser. Dette er randomisert, som å slå mynt og kron om saken, i hver enkelt celle — og siden kvinner typisk har omtrent tredve tusen milliarder celler (menn har noe fler) i kroppen sin medfører dette at fordelingen nærmer seg jevnt 50-50 hos flertallet i forhold til om det er X-kromosomet fra faren eller moren som aktiveres lokalt i den enkelte cellen. Imidlertid er det jo slik med statistiske forhold at det finnes en distribusjon av verdier langs hele skalaen for det vi måler hvor hovedmassen typisk samler seg rundt en statistisk normalverdi mens resten fordeler seg i retning av det ekstreme. Dette et det klassiske “Syndrom X”; når det er en skjev fordeling av inaktiverte X-kromosomer hos et kvinnelig individ – i forhold til hvor mange X som kommer fra henholdsvis far og mor (jeg tenker umiddelbart manndatter og kjerringdatter sånn som i folkeeventyret) – som kan medføre økt risiko for visse arvelige sykdommer, men som sannsynligvis også har mange interessante og dårlig kartlagte psykologiske konsekvenser ut over det rent fysiologiske. Dette har vært kjent siden på 60-tallet, men forskningen befinner seg fortsatt på datainnsamlingsnivået.

Men fra det ene til det andre. Alle husker selvsagt skolematematikken som handler om å regne ut verdien av X. Man står overfor en oppgave som består av ting man vet og ting man ikke vet, hvor man typisk bruker bokstaver som X, Y og Z om de ukjente størrelsene og normale heltall for allerede kjente verdier. Språket fungerer på tilsvarende vis. Når ikke noe annet er angitt skal man henfalle til konvensjonell tolkning av ordene og deres betydning. Hvis noen snakker om “X-faktor” i forhold til noe som har skjedd mener de typisk at det finnes en ukjent størrelse som har virket aktivt inn på det man observerer. For eksempel kan politiet gå ut og etterlyse en “Person X” som de finner spor etter på et åsted men som de ikke kan identifisere nærmere. Det er en manglende bit i puslespillet. Sånn sett må man jo ofte i livet operere med at det finnes noe ukjent som plutselig kan komme skrått inn fra ytterst i synsranden og føkke opp det man holder på med. Dette er Faktor X. Ukjent i den forstand at vi vet ikke hva den inneholder men kjent i den forstand at vi vet om den. De evneveike ønsker så inderlig at verden skal være enkel å forstå, men slik er det jo ikke. Det er noe satans komplisert mannskit, er hva det er. Selvsagt kan man velge å snakke og oppføre seg som om alt er fette åpenbart og enkelt å forstå for alle, men i så fall er man jo en idiot. Dessverre. Sånn er det. Dette er selve definisjonen av det å være idiot: En lystig gjøk som ikke fatter bæret. Det er viktig at vi snakker om disse tingene. Idioter eksisterer og de vet ikke selv at de er evneveike. Dette er jo en del av symptombildet. De føler seg helt normale. Så vidt de vet har de full oversikt over det hele. Hvis de også har karismatiske personegenskaper, jovial sjarm og det ene med det andre, klarer de noen ganger å samle en veritabel kult av evneveike troll rundt seg. Du vet. Sånne som dyrker det åndsforlatte som livsprinsipp og etisk standard. Verden må være enkel å forstå. Hva skal man tenke om sånt? Det er jo komisk, men det er også tragisk. Herregud. Ta det rolig, påsan. Du er bare st snøftende lite dyr som fusker og snusker for å få adgang til andre små dyrs kjønnsorganer. Før du fatter dette er du dessverre ikke i stand til å fatte noe mer. Det må være orden i sysakene. Vi må begynne med å definere hva du er. En smått psykotisk form for åtseletende terrorape. Dette er din rolle i naturen. Resten er bare fantasering. Hva du eventuelt “har lyst til å være” viser seg jo i hva du gjør, minutt for minutt, gjennom livet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Uansett, vi skulle si noe om Davos og WEF. World Economic Forum. De later til å være noe slags svartmagisk tryllesirkel av særlig farlige influensere i verden; i den forstand at alt de tar i blir til konspirasjonsfantasier. Alt jeg klarer å se er imidlertid “folk som driver med penger” (det ligger jo forsåvidt også i navnet på arrangementet) og deres manipulerende manøvrering for å skaffe seg adgang til enda mere penger. Dette er i seg selv problematisk nok om man ikke også skal blande inn Satan og Julenissen. Noen ganger lurer jeg faktisk på om folk forstår – jeg mener virkelig forstår – at det som foregår på nettet bare er en drøm, eller om de fantaserer om å være “sanndrømt”. Ingenting noen sier på nettet – eller i Davos – kan hindre deg i å puste ut og inn, bevege armene slik du ønsker, og ikke minst tenke hva du vil. Det er ikke så nøye. Det er nok mennesker i verden. Vi behøver ikke deg også. Du kan være idiot hvis du vil. Lag din egen virkelighet. Skap dine egne ord. Grensene setter du selv, uansett hva du velger. Når de snakker om Sykdom X i Davos – og ellers – mener vi den stokastisk forutsigbare “neste pandemien” som sannsynligvis vil inntreffe innenfor en horisont av tyve år. Jeg skjønner jo at den neste krigen, den neste pesten og den neste døden i nær familie ikke typisk er sånt som folk liker å tenke på, men vi vet at det kommer. Folk er som de er. Derfor går det som det går. Ingen mysterier der. Hva jeg sånn rent personlig imidlertid klør meg mest i hodet over er hvorfor folk later til å tro at de som reiser til Davos for å menge seg med hverandre er annerledes enn noen andre. De er akkurat de samme snuskete apetrollene som alle andre. Opplegget er for fanden latterlig. Kapitalister og andre parasitter møtes for å avstemme strategier i forhold til “det økonomiske systemet” som i all hovedsak handler om å flytte penger fra lommene til de mange og over i lomma til de få. Antikrist i Sherwoodskogen om du vil. Det de faktisk er er jo ille nok om man ikke også skal beskylde dem for å konspirere om ting som ikke engang finnes. Jeg mener, hvis noen har drept noen annen så er det jo dette drapet som er sakens hovedproblem, ikke om morderen sto i ledetog med overnaturlige krefter. Hver og en kan fantasere om hva de vil, men vi skal begrense oss til virkeligheten når vi skal være “saklige”. Åpenbart er det intelligent å planlegge for hvordan man skal forholde seg til den neste pandemien hvis man driver med penger. Like åpenbart er det mindre intelligent å tillegge dette ganske lille settet av individer som kontrollerer store økonomiske ressurser magiske krefter ut over den politiske makten de allerede har i form av kapitalbevegelser og denslags. Vi forholder oss til ting som finnes, ikke til “sammenhenger” som flyter rundt i fantasien.

Jackson Pollock (født 28. januar 1912 i Cody i Wyoming i USA, død 11. august 1956 i Spring i East Hampton på Long Island i delstaten New York) var en amerikansk maler, og en av de sentrale figurene i den kunstneriske bevegelsen kjent som abstrakt ekspresjonisme. Hans karakteristiske malestil som besto i å dryppe maling på liggende lerreter, ble det sterkeste uttrykket for grenen av den abstrakte ekspresjonismen kalt action painting, og ga ham tilnavnet «Jack the Dripper».

(Wikipedia)

Hva vil du si er de egenskapene som karakteriserer en “flink” kunstner? Bruk gjerne ord som dyktig, talentfull, og så videre, poenget her er uansett at vi skal sirkle inn de kriteriene som skiller det eksepsjonelle fra det middelmådige; eller sagt på en annen måte, hva som gjør den såkalt store kunsten stor. Hvordan kan man vite at det man har foran seg er et mesterverk og ikke bare noens ironiske klatting som blir gjort for å få frem noe slags kulturelt kontroversielt poeng? Alle henfaller selvsagt til Marcel Duchamp som en gang stilte ut et pissoir i Paris og kalte det alternativ bruk av kjente sosiale former, eller noe i den retningen, og folk gikk selvsagt fullstendig av skaftet. Noen har ikke klart å gjenfinne likevekten ennå. Det virker som om de går rundt med en paranoid følelse av at de blir prænket, eller at noen “tar en piss på dem” som britene sier, ganske passende i en kontekst av Marcel Duchamp – som ved den tiden forresten var en godt etablert surrealist, så det var ikke “lyn fra klar himmel” da han kom trekkende med dette pissoiret sitt – men det er ganske interessant hvor forbitret mange blir over at kunsten og kunstnerne tilsynelatende ikke tar noen hensyn til “folkets estetiske sensibilitet” (selv om mange faktisk gjør det i alt for stor grad), målt etter hva de selv synes er fint, beundringsverdig og det ene med det andre.

Bildet overfor er et av Jackson Pollocks arbeider. Det denne kunstneren hadde til felles med for eksempel Picasso – som også plutselig tok arbeidene sine i en helt ny og ukjent retning – var at de begge allerede var høyt utdannede, godt etablerte og håndverksmessig kompetente malere i forhold til alt folk forbinder med “kunstmaleri” som sjanger og kategori — men de følte behov for å bryte ut av formen de følte seg fanget i. Vi kan si at de hadde et uttrykksbehov som befant seg på utsiden av alt det formspråket som på den tiden var kjent og akseptert, slik at de ble nødt til å finne opp noe helt nytt. Om Pollock – eller Picasso – siden lyktes med prosjektet sitt er et helt annet spørsmål. Jeg vil si helt klart ja — men hva jeg sier betyr knapt noe for meg selv. Poenget er at verken Pollock eller Picasso gikk inn for å bli revolusjonære banebrytere, de bare følte det var nødvendig å finne opp et nytt formspråk for å “komme til poenget” i forhold til sin kunstneriske visjon. Det er etter min mening ikke fruktbart å fokusere på de “banebrytende” kvalitetene hos noen kunstner, fordi dette er sensasjonsjakt som går på siden av meningen med det de gjorde. De fant ikke opp noe helt nytt fordi ambisjonen deres var å gjøre seg interessant, bli populær og smile til kamera for resten av sitt jordiske liv, men fordi dette var nødvendig for å “skjære inn til beinet” i forhold til personlige problemstillinger som fantes mellom dem og uttrykksmediet deres. Sånn sett betrakter vi her utgangen av en traumatisk prosess, som prøver noe helt nytt men som ennå ikke vet om det kommer til å funke for dem. Kunst handler jo om kommunikasjon. Det er en dialog mellom de som av ulike årsaker prøver å formidle sine “visjoner” eller hva man skal si, og de som (eventuelt) er interessert i å lytte. Kunstneren sier: Dette er hva jeg ser. Er jeg gal? Den kunstbetraktende svarer: Jeg ser det samme. Hvis det er galskap så er det flere av oss. Det hører med til historien om Jason Pollock at i 2009 ble maleriene hans analysert matematisk ved hjelp av computerteknologi – jeg antar vi bare venter på å høre om at de gjør det på nytt med kunstig intelligens – og de kom frem til at han hadde jobbet – etter hva han selv sa, ubevisst – i henhold til ganske avanserte fraktalmatematiske formler (slik man blant annet finner dem som “Mandelbrot-videoer” på YouTube), sånn at det var ikke bare vilkårlig vimsing det Jackson Pollock drev med – dette er fortsatt kritikernes hovedargument – men en relativt eksakt avbildning av prosesser som foregår hele tiden i den fysiske naturen rundt oss.

Selv har jeg det slik at jeg forstår ikke alltid all kunst, men jeg forstår alltid alle kunstnere, ihvertfall i den grad de er mennesker. Vi har jo kommet til et punkt hvor vi har teknologi som kan fremstille syntetisk billedmateriale på bestilling, ofte vesentlig mye bedre (og billigere) enn hva noen menneskelig “konkurrent” vil være i stand til, la oss si for eksempel i en sammenheng hvor det handler om å designe fine bilder til en artikkel om vinsmaking i Italia, eller hva vet jeg. Sånt som folk typisk skriver om. Folk som blogger her på plattformen søker jo ogeå etter alle mulige slags illustrasjonsbilder hele tiden. Det er en del av tradisjonen. Sånn fungerer oppmerksomhetsøkonomien og derfor kommer kunstig intelligens til å lamme denne delen av “marledet” med vepsegiften sin først. Innen få år vil det finnes en billig app som kan komme opp med hva det skal være av tekst – i en hvilken som helst stil og på et hvilket som helst språk – raskere enn man klarer å taste inn spesifikasjonene for hva det er man bestiller. Vi bør ta i betraktning at “store språkmodeller” har lest absolutt alt som noensinne er skrevet, på alle språk, på nettet og ellers. De vet alt. Men klarer de å gjøre noe med det de vet? Dette er jo det evige spørsmålet. (Vi skal ikke ta noe sidestepp inn i den juridiske hengemyra som heter copyrights, bare forholde oss til “den skapende prosessen”.) De som ikke vet hvem Alan Turing var bør lese seg litt opp, men testen hans er uansett allerede sprengt. Det er ikke i dag enkelt å forstå om man snakker med maskin eller menneske, i den grad det gjør noen forskjell (gitt at man for eksempel bare vil bestille flybilletter eller noe sånt) og enda mindre tydelig skal det bli. Hva tenker du om dette? Det er jo ganske interessant. Nesten alle skriker i fistel av hysterisk angst i forhold til at maskinene skal ta over og alt det der, men samtidig vil alle ha de materielle fordelene de får av alskens avansementer innenfor teknologi. Det er som jeg alltid sier: Alle har lyst til å drite men ingen har lyst til å grave latriner. Derfor går det som det går. Sånn ting står for øyeblikket er det vanskelig å si noe annet enn at mennesket er en jævlig skapning, men vi har et ganske bra forbedringspotensiale.

Alle som leser denne bloggen vet at jeg er en språknazi. Det er selvmordsgrunn å begå “å/og-feil” og denslags. Jeg driter forsåvidt i alle andres kløning men jeg er ganske nøye med mitt eget ordvalg. Det er ingen tilfeldigheter i det jeg skriver for å si det sånn. Likevel er jeg litt Jackson Pollock med hvordan jeg drypper ord på papiret – eller i dette tilfelle piksler på skjermen – fordi du skal være bra fette godt kalibrert kandidat til galehuset hvis du finner all meningen bak alt jeg sier (selv om den finnes). Det er forsåvidt et program som foregår innenfor et sett med svært nøye konfigurerte rammer, men det ligger en “usikkerhetsrelasjon” i at det aldri går an å forutse nøyaktig hvor jeg er på vei hen med et argument. Det fletter seg liksom tilbake inn i seg selv som keltiske treskjæringer. Går man et stykke unna kan man skimte at motivet er en drage men hvis man går nærmere ser man bare et forvirrende spill av linjer som går ut og inn av hverandre, krysser, møter og skiller lag på ny — akkurat slik selve mennskehetens historie jo gjør. Folk har forskjellige motiver for å skrive blogg. Hva angår det meg? Mitt motiv er å skrive filosofiske essays innenfor bloggformatet. Eller jeg driver med kunst om du vil. Det har et formål men det er ikke rasjonelt. Jeg er for eksempel ingen “meningsblogger” i den forstand at jeg prøver å overbevise noen om noe (selv om jeg noen ganger – helt uten skam og skyldfølelse – henfaller til bitching om diverse ting som ikke behager meg). Det funker ikke i det hele tatt for meg hvis jeg skal sette meg og tenke “hva ønsker folk å høre i dag?” fordi – helt ærlig og oppriktig – jeg bryr meg ikke om sånne ting. Jeg heller mer i retning av “hva er det mest komiske jeg kan tenke på her og nå” som gjør at jeg sitter og småfniser som en annen fjollete tosk mens jeg skriver. Det er noe her, vet du. Det må være komisk – i det minste for meg selv – i formen selv om det eventuelt er tragisk i innhold. Igjen, du må gå et stykke unna før du ser dragen og da er du jo allerede på trygg avstand. Kommer du nærmere blir du bare fanget av det fargesprakende spillet i fjær og skjell på dragens hud. Det er så mange detaljer der. Sånn er vår arts historie. Kjenner du den? Fra mitt perspektiv er du bare et barn hvis du ikke kan redegjøre i det minste for de seneste fem tusen år av den såkalte sivilisasjonens utvikling, men for å være “rimelig godt orientert” bør du ha oversikt over de seneste femti tusen år. Hvis ikke vet du jo ingenting om noenting, bortsett fra det som direkte angår deg selv og din umiddelbare relasjon til omgivelsene. Dette er selvsagt viktige ting, men herregud. Selv dyrene får da til såpass. Er du ikke en intelligent skapning?