Blant sånne som er i nærkontakt med kriminaliteten og dens konsekvenser – først og fremst kjeltringer, men også poilti, advokater og andre – finnes uttrykket “å prate på seg en dom”. Dette er noe som skjer hver dag, for eksempel når noen prøver å villede en etterforskning med diverse løgner, eller hvis de på andre måter medvirker til at tid og ressurser går tapt. Det kan også handle om at de prøver å være smarte og overliste etterforskerne med en fantasifull forklaring — som imidlertid leder til oppklaring av andre forhold som ikke i utgangspunktet var en del av den foreliggende saken. Hvordan kan du vite disse tingene? Det er en vanlig menneskelig svakhet å tro at man er smartere og mer kompetent enn man egentlig er og profesjonelle etterforskere er spesialister på å få folk til å prate seg inn i et hjørne.
Det er ikke akkurat sjokkerende nyheter at Amerikas forrige president Donald Trump nå har fått forkynt tiltale i en straffesak, men det er litt interessant at dette er noe han har “pratet på seg” fordi han åpenbart ikke forstår alvoret i å bortta og skjule hemmeligstemplede dokumenter som angår landets forsvarsevne og/eller militære samarbeidsavtaler med andre land. Det er ikke egentlig konstruktivt å snakke om at “man kan jo bare” når saken handler at man ikke kan, eventuelt at man ikke vil; det koker uansett ned til at hvis bare Trump hadde levert tilbake materialet da han ble spurt om dette første, andre eller tredje gang ville han aldri ha havnet i denne klemma. Så snart en rettslig kjennelse om husundersøkelse er et faktum vil tiltale følge nærmest som en nødvendighet. Det er da det gjelder å holde kjeft. Jeg klarer ikke å se for meg noen advokat noe sted i verden som vil anbefale noe annet. Men han Trump er jo ikke en sånn som klarer å holde seg.
At dokumentene helt eller delvis handler om militære forhold gjør at saken automatisk betegnes som spionasje, selv om forholdet ligner lite på det folk ser for seg når de hører ordet spionasje. Når det er sagt så er det fortsatt uklart hvorfor han stjal disse dokumentene, hva han hadde tenkt å bruke dem til, hvem han har forevist dem for, og så videre, men vi får anta at mer informasjon om dette vil fremkomme under etterforskningens gang — dersom ikke de konkrete forsvarsforholdene det angår er så sensitive at domstolen ikke kan sikkerhetsklareres til en slik grad at dokumentene kan fremlegges som bevismateriale. De fleste saker av denne typen avgløres “på bakrommet” uten at det blir etablert noen rettsforhandlinger i den forstand. Man ønsker jo ikke i utgangspunket noe oppstyr rundt denslags, særlig av hensyn til landets troverdighet som en militær samarbeidspartner som har orden i sysakene sine. Imidlertid har vi allerede “Sirkus Trump” gående i full mundur, ikke minst blant støttespillerne hans i kongressen. De har – forutsigbart nok – allerede begynt å bake politisk sølekake.
Flere opplysninger kommer så snart flere opplysnineg foreligger.
Jeg havnet i diskusjon med noen som mente at “tro, håp og kjærlighet” er essensielle menneskelige verdier. Mitt tilsvar var at dette er et barns fantasier om det idèelle. Selvsagt er det fine verdier, men i den voksne verden kreves mer planmessige og resultatorienterte ting. Vi kan ikke bare håpe, tro og elske; vi må ha mere kjøtt på beinet, så å si. Hva eksakt har du tenkt å gjøre? Den typen ting. Jeg har levd lenge nok til å ha oppdaget at nesten alt mennesker prater om forblir med praten. De gode intensjonene må vike for realitetenes ubønnhørlige krav til handling. Plutselig blir det nødvendig å “gjøre noe” — men man ender ofte opp med noe slags halvhjertet makkverk som overhodet ikke ligner på idealene folk preker om i selskapslivet. Det bare ble slik. Og sånn går dagene.
Om jeg vrenger hukommelsen aldri så mye klarer jeg ikke å huske at jeg noensinne har møtt noen som ikke føler at det er noe alvorlig galt med hele opplegget til den postmoderne menneskeheten. Det er stor divergens i detaljene folk legger merke til og fremholder som viktige elementer i bildet, men alle er enige i selve prinsippet: Vi er ute og seiler uten ror. Stø kurs er et meningsløst begrep når du ikke vet hvor du er på vei hen. Det er jo slik man havner på steder man ikke ønsker å være. Det er her vi møter hva jeg rent personlig synes er det mest komiske Franz Kafka noensinne sa (jeg tror det var i romanen “Slottet”): Mitt mål er å komme bort herfra. Dette er strengt tatt ikke noe “mål” men snarere en kjemisk reaksjon i den delen av hjernen vi kaller paleocortex: Skal jeg flykte eller slåss? Hvis man ikke vet hva man vil eller skal så vil dette medføre en kaskade av stresshormoner og man blir gående der; opphisset men retningsvill.
På nettet leser jeg at omtrent en fjerdedel av alle nordmenn er “klimaskeptikere” — noe jeg tolker som at de ikke har noen slags fette peiling på noe som helst, men de ønsker at alt skal være bare bra. Man behøver jo ikke å grave særlig lenge i materialet før man oppdager at herregud, tiden er snart ute for alvor. Vi burde ha sluttet med å brenne fossile materialer for tyve år siden, men det er så mange som tjener så store penger på jævelskapen at det ikke var – og fortsatt ikke er – praktisk gjennomførbart. Her må vi selvsagt legge til alle de som føler at de er “avhengige av bilen” og som derfor vil ha seg frabedt at noen slags feministisk venstrevridde klimahensyn skal komme her og føkke opp for dem i deres travle hverdag. Det kan ikke være ondt hvis noen tjener penger på det. Rikdom er den standarden vi bruker for å måle folks fortjenestefulle respektabilitet. Vi spytter på uteliggere, mens vi smisker og vrinsker så godt vi kan for å vinne de rikes gunst, selv om uteliggeren er harmløs mens de rike – uten unntak – er ondartede parasitter. Sånn har det blitt i vår verden.
De skal visstnok åpne at antall nye oljefelt på norsk kontinentalsokkel. Dette er forbrytelser mot menneskeheten ved dette tidspunkt. Det går ikke lenger an å late som om man ikke vet at hver eneste fjert av karbondioksyd som sendes ut i atmosfæren er en ny spiker i likkista for oss alle. Situasjonen er svært kritisk og den blir verre for hver dag som går. Høyrehønsen snakker fagert om “Europas energiforsyning” som om dette i seg selv er noe slags argument. Selv føler jeg ingen trang til å diskutere med dem; jeg vil heller klaske til dem i ansiktet med et brekkjern. (Jeg har opplevd dette selv og det er ikke så fælt som folk tror, selv om det naturligvis er vondt, pluss at man brekker bein, mister tenner og det ene med det andre. Det er bare å reise seg opp, spytte ut blodet og tennene, før man deretter spør om denne urimelig myke massasjen er alt de har å komme med.) Vi befinner oss i en kategori av alvor som ikke tillater de dustete frivolitetene til folk som prøver å late som om de er respektable, selv om alle vet at de er ynkelige snyltere som ikke ville vært i stand til å gjøre skikkelig arbeid selv om de ønsket det. Æsj. Borgere er noe jævla bæsj. Bare tanken på å berøre dem fyller meg med intens avsky.
Hva tenker du? Selv mener jeg at det sannsynligvis ikke er noe håp for menneskeheten. Vi er alt for grådige og uintelligente. Instinktivt holder jeg avstand til de feite og misformede vrakene jeg observerer. Hva er det som skjer? Vel, det er ikke mystisk. Vi er hekta på sukker, bensin og smertestillende tabletter. Dette er alt som er igjen av menneskeheten. Konsumenter som skriker lik fugleunger etter mere kos, mere glede, flere og lengre orgasmer mens kjøttet råtner på beingrinda vår. Hva slags fremtidsutsikter er det vi overlater til våre barn? Selv er jeg jo en gammel mann som bare kan avskrives som irrelevant på dette grunnlag alene. Mine velmaktsdager var i forrige århundre. Da jeg var liten – altså på 60- og 70-tallet – syntes jeg det var spennende med folk som var født på 1800-tallet. Ingen av dem lever lenger. Verden har forandret seg til det ugjenkjennelige siden den gangen. Det globale folketallet har mer enn doblet seg, mens antallet innbyggere i Norge har økt med omtrent 25%. Alle disse menneskene har lyst til å drite, men ingen av dem har lyst til å grave latrinene.
Det er en vanlig misforståelse blant norskinger at de kan engelsk, men så viser det seg allikevel – når de er nødt til å snakke med noen som ikke forstår noe annet enn engelsk (og knapt nok det) – at språkmakten deres ikke var så sterk som de trodde. Vi lærer jo engelsk på skolen alle sammen — og senere går mange gjennom noen slags språkpubertet hvor de strør rundt seg med engelske gloser og uttrykk som de strengt tatt ikke forstår, eller ihvertfall ikke kan kontekstualisere innenfor en anglofon lingvistikk, og da går det som det går. Det blir som i den der fjernsynsserien; The Julekalender. Andre nordmenn forstår dem selvsagt, men de som bare kan engelsk forstår lite eller ingenting. Den engelsken vi lærer på skolen er ikke lik den engelsken folk snakker ute i den virkelige verden.
Hvorom allting er, når vi kommer til de katolske dødssyndene – peccatum mortale – oversetter vi på norsk det latinske superbia med hovmot, mens man på engelsk bruker ordet pride. Vi forbinder ikke tradisjonelt noe negativt med en passende dose stolthet. Når det blir for mye av det gode kaller vi det bare hovmodighet og da snakker vi egentlig om noe helt annet. Imidlertid foretrekker vi at folk har noen slags saklig grunn til å være stolt, altså noe de er stolte av, for eksempel et resultat de har oppnådd, vanskeligheter de har overvunnet, det ene med det andre, alle vet hva dette handler om. I disse tider har vi en slags feiring av praid – som det uttales – og det foregår selvsagt ikke uten støy. Nå for tiden oppfatter vel de fleste det som den sommermåneden som er helliget til prinsippet om seksuell frihet og/eller “mangfold” når det kommer til kjønnsroller, seksuelle objektsvalg og i grunnen hele lysløypa av ting som tidligere ble betraktet som psykiske helseproblemer, men som vi nå anerkjenner som relativt harmløs personlig – og privat – variasjon over et allmenneskelig tema.
Vanlig konvensjon er å spore pride-feiringen tilbake til Stonewall-opptøyene i 1969, men det begynte noen år før dette — og hovedproblemet var den gangen “internt” i homofile miljøer i USA. Frontlinjene sto mellom se som var “passable” – i den forstand at de hadde en personlig fremtreden som i det store og hele var streit og på alle synlige måter “normal” – og de som hadde en mer outrert stil, kanskje som det man på norsk kaller skruller, altså i den forstand at det lyste homofil lang vei av hele opplegget deres. Kjernen i saken var at det ble ikke betraktet som et saklig argument at man bare kan “kamuflere” sin legning med et karslig atferdsmønster og på dette viset tilpasse seg en heteronormativ verden som har visse forventninger til folks kjønnsrollevalg. Forholdet var (og er) noe annerledes på kvinnesiden, men blant homofile menn har dette med “mandighet” vært et problem hele veien (som det forsåvidt også er for heterofile menn, det finnes jo ingen klar regel for hva det betyr å være “mann”). Noen fetisjerer det mandige, andre føler bare vemmelse. Problemet er til enhver tid at det oppleves som urimelig å bli presentert med et sett forventninger fra omverdenen som man ikke har noen realistisk mulighet til å etterleve, Spørsmålet da man kom så langt som til Stonewall i 1969 er om man virkelig må finne seg i å bli forfulgt og trakassert bare fordi man står og går på en måte som ikke tiltaler samfunnets såkalt konservative segmenter.
Pride handler ikke om de som er “normale” i atferd og utseende (bortsett fra at de er homoseksuelle når det gjelder), men om de som virkelig er annerledes — og som heller ikke føler at de lever som de burde når de gir etter for gruppepresset og dermed ender som noen slags B-skuespillere i livets teater. De krever frihet til å være seg selv. Jeg synes ikke dette er et urimelig krav. Det kan ikke understrekes mange nok ganger og med rød nok blyant at det var transene som startet Stonewall-opptøyene, først og fremst støttet av lesbene. Det var ikke “LHBTQ-miljøet” fordi noe slikt fantes ikke den gangen. (Det finnes mange og sterke argumenter for at det var AIDS som virkelig gjorde en forskjell, men det er en annen historie.) Med andre ord, de som gikk i fronten for hele smæla var de som hadde størst grunn til å frykte for sitt eget liv og sin egen sikkerhet ute i samfunnet. Og de som reagerte mest negativt var ikke “de normale heteroborgerne” men de homofile menn som mente at de hadde mye å tape på å tiltrekke seg oppmerksomhet. Slik er det til en viss grad ennå. Jeg vil tippe at de fleste som ikke selv er skeive for det meste bare trekker på skuldrene av hele problemstillingen. Det er ikke min sak. Kanskje de går for å se på paraden i tilfelle det skjer noe skandaløst som gir dem en god historie å slenge rundt i selskapslivet, men de er ikke engasjerte.
Selv er jeg en genuin frik, nærmest psykopatisk i den forstand at jeg aldri har gjort annet enn akkurat hva som passer meg, uten å spørre verken om tillatelse eller tilgivelse, men – sannsynligvis – fordi jeg alltid også har passet på å kalkulere inn alle risikofaktorer og alle kjente interesser i saken eller situasjonen, har jeg for det meste kommet meg helskinnet gjennom, vel, ganske mye sprøtt. [Citation needed]. Men altså, i det store og hele er ikke “min historie” verken interessant i seg selv, eller noe som egner seg for barneører. Jeg er bare han som forteller denne historien. Selv måtte jeg jobbe meg gjennom Jean Baudrillards mystiske begrepsunivers for å komme frem til at selvet, eller personligheten, bare er en simulasjon — men senere har jeg erfart at dette er en av grunnsetningene innenfor buddhismen. Hva annet kan det være? Enten er det medfødt eller så har det oppstått. Vitenskapelige forsøk viser etter min mening at “den frie viljen” ikke er fullt så fri som vi tror; kroppen reagerer tidligere enn sinnet. Senere skaper vi imidlertid en sekvens av bilder og kaller dette vår “forklaring” — selv om alle vet at ingen vet noe som fette helst om noenting. Vi lever med et selvbærende system av antagelser. Dette er imidlertid ikke så helt halvgalt sammenlignet med pisseuniverset som hunder lever i, eller den evige skrekken som ligger innbakt i det å være en hare. Det finnes noen frynsegoder i den menneskelige tilstand. Uansett, poenget med alt dette er at pride er et bra tiltak. Det handler om frihet — først og fremst fra “plikten til å forklare seg”. Man er som man er. Ferdig snakket.
Til sist noen ord fra mitt favorittband (blant de jeg kjenner til) fra Ukraina:
Den korte forklaringen er fordi folk ikke selv gjør dette. De er bevisstløse, eller de “spiller skuespill” – altså de lyver, men ikke nødvendigvis med vitende og vilje – i et forsøk på å leve opp til noe “annet” enn sin egentlige natur. Ved hjelp av dette falske selvet som man bygger opp over tid – ofte med hjelp og støtte fra omgivelsenes moralistiske programmer for personlighetsdannelse – kan man overdøve og undertrykke sin sanne natur, men man kan aldri bli kvitt den. Det som typisk skjer er heller at impulsene fra det underbevisste fremkommer i en pervers og forvridd form. som “projeksjoner” over på en ekstern stedfortreder, den såkalte syndebukken. Man ser seg selv reflektert i “den andre” og man reagerer med frykt og avsky — ikke ulikt hvordan enkelte dyr noen ganger kan angripe sin egen refleksjon i speil og glass.
Hva slags skapning er mennesket? Vel, vi er først og fremst dyr. Vi eksisterer i en organisk kontekst preget av livsfunksjonenes biologiske materialisme. Vi må puste for å overleve — og vi går også ganske kjapt ut på holdbarhetsdato hvis vi ikke tar til oss mat og vann, skiller ut avfalsstoffer gjennom fordøyelsen, og så videre. Hvis ikke åndedrett, hjerterytme, næringsopptak og stoffskifte fungerer som det skal spiller det mindre rolle hva slags andre intensjoner vi eventuelt måtte ha. Det er viktig å ta vare på kroppen. Det er viktig hva slags luft vi puster i, hva slags vann vi drikker og hva slags mat vi spiser. Det er der alt begynner. Gode materialer i byggefasen medfører mindre stress med vedlikehold i bruksfasen. Dette bør egentlig være fette opplagt, men folk har idèer som kompliserer dette bildet i ganske betydelig grad. For eksempel slik som noen tror, at det er et motsetningsforhold mellom kropp og sinn – eller sjel som noen foretrekker å si – hvor kroppen anses å være sinnets fangevokter, mens man “egentlig” er et åndsvesen som er laget av lys.
Det er ikke noe poeng i å diskutere med disse idiotene. Menneskets store hjerne gjør oss ikke typisk intelligente, men sinnssyke. Vi maner frem en fantasi om hvem vi er og hva vi driver med og så lenge vi ikke møter noen hard motstand antar vi at dette er virkeligheten. Noen hevder at mennesker bare bruker en liten del av hjernen og at det finnes “fantastiske muligheter” for selvutvikling, og det ene med det andre, men dette er selvsagt bare vås. Vi bruker til enhver tid hele hjernen, men bevisstheten vår har en tendens til å foretrekke det kjente og familiære, slik at vi henfaller til “vanetenkning” — i praksis når vi tror at vi “har rett” bare basert i det forhold at fordommene våre aldri blir utfordret i noen nevneverdig grad, ihvertfall ikke nok til at vi bryter ut av vanemønsterets labyrint, fordi dette føles “skremmende”. Vi kan sikkert se dette som at vi bare bruker en liten del av alle data som er tilgjengelige for oss og at vi derfor lever med et ufullstendig bilde av virkeligheten, men dette er bare et treningsspørsmål. En form for sjokkterapi som det finnes ganske mye snakk om på nettet er å bruke diverse former for hallusinogene stoffer til å “åpne” sinnets avstengte deler, men dette har ikke alltid gode virkninger (og enda mindre gode bivirkninger). Det er ihvertfall ikke noe noen bør gjøre uten at de har en klar mening om hvorfor de går til et så drastisk skritt. Det klassiske alternativet er sakte fremgang ved hjelp av yoga, meditasjon, pusteøvelser og denslags. Hensikten må uansett være å vinne større bevisst kontroll over egne sinnsprosesser, adgang til flere og annerledesartede data, den typen ting — fordi det er jo ikke sikkert at de dørene man åpner lar seg lukke igjen, selv om man ikke liker det man finner bak dem. Følgelig må man “forholde seg” selv om man på ingen måte er forberedt på det. Hva var det Ibsen sa? Tar man livsløgnen fra noen mister de kanskje livslysten samtidig.
Det finnes mange – blant dem jeg – som betrakter moderne mennesker som “barn”. De lever i en simulasjon, eller rettere sagt en beskyttet avkrok av “den totale virkeligheten” som er laget av simulakra, det vil si ting som erstatter virkeligheten med en representasjon, eller et symbol, men som har like sterk motiverende kraft på mennesker som realitetene har. (Se Jean Baudrillard for flere detaljer.) Eller som jeg foretrekker å si; de lever i en fantasi. De tror de forstår verden rundt seg, men egentlig forholder de seg bare til simulasjonen. Samtidig er dette selvsagt noe underbevisstheten er klar over, så den reagerer med en vag form for klapperslangeklapring som vi kaller angst. Det er noe som foregår men jeg vet ikke hva det er. Selveste avgudsbildet i denne sammenhengen er sivilisasjonen. Menneskeriket. Det vil si den konteksten vi betrakter som genuint (og eksklusivt) menneskelig, fordi vi har selv skapt den i vårt eget bilde. Ser du hvor jeg vil hen med dette? Det er sant at vi lever i en simulasjon, men ikke på den måten folk umiddelbart tror. Det er ikke The Matrix. Det er det komplekset av menneskelig samhandling som vi henviser til når vi bruker ordet “sivilisasjon”. Det består nesten bare av simulakra. Ritualer og rollespill. Vi forholder oss imidlertid til simulasjonen som om den var virkelig, hvilket gjør den til en psykologisk realitet — som altså erstatter den virkelige virkeligheten, så å si, men selvsagt uten å fjerne den materielle eksistensens krav og betingelser. Vi er og forblir dyr, men vi har store tanker om oss selv. Folk tar sivilisasjon og “fremskritt” – teknologisk, organisasjonsmessig og på andre måter – som en selvfølgelig del av den menneskelige tilstand — og de vurderer typisk dette fenomenet som en god ting. Alle kan ramse opp en rekke ting som gjør det bedre å leve nå enn for hundre, for ikke å si tusen år siden, men de kan nesten aldri formulere hva som eventuelt skal være sivilisasjonens formål, annet enn å mumle noe om at alle høyerestående skapninger vil søke å forbedre sine naturlige livsbetingelser gjennom å endre omgivelsene. Ved et eller annet stadium cil dette materialisere seg i et sivilisasjonsprinsipp. Vi har jo gjort det, så hvorfor skulle ikke også andre skapninger ha gjort det? Si for eksempel på andre planeter, eller også på denne, bare for svært lenge siden. Det er ikke umulig.
Det er en vanlig menneskelig livserfaring at det begynner å bli tettere mellom dødsfallene blant folk man kjenner når man blir eldre. Selv har jeg imidlertid hatt den typen livsstil hvor det å bli drept er en aktuell mulighet i hverdagen gjennom mesteparten av livet, så det er lenge siden jeg “mistet dyden” sånn sett. Likevel kommer det overraskende noen ganger, som her forleden da jeg fikk vite at en perifer bekjent nylig døde etter å ha “tapt kampen mot kreften” som man sier. Forrige gang jeg så ham – like før pandemien gjorde alt til The Twilight Zone – var han en mann i slutten av femtiårene som tilsynelatende var i god form og ved godt humør. Men nå er han altså død. Hadde han kreft forrige gang vi møttes — eller altså den siste gangen vi møttes i dette livet, som det jo blir? Det vet jeg ikke. Vi snakket aldri om “helseting”.
Du vet at du lever i en postmoderne verden når du få sånne nyheter på epost.
Hvordan skal man ta det? Hvis jeg skulle ha gjettet ville jeg trodd at denne vedkommende ville ha blitt både 70 og 80 år gammel, men på den annen side skjer det jo degenerative ting i kroppen når man passerer femti. Kreft er alltid veldig skummelt — men man kan vanskelig si at det er noe sjokkerende og radikalt. Til og med ganske unge folk kan plutselig dø av kreft. Statistisk sett er det jo “et vanlig fenomen” men ikke noe man ønsker å få slengt på bordet til stadighet. Jeg antar at jeg bare må venne meg til det. Flere slike nyheter vil komme. Og en dag kommer det til å være meg de snakker om. Når og hvordan kommer døden? ingen vet. Det er sannsynligvis best sånn.
Det sier “noe” om meg at jeg har fem forskjellige typer salt i kjøkkenskapet. Går det an å smake forskjell på det ene og det andre saltet? Jeg tror ikke det. Jeg har uansett til min disposisjon både Jozo, Nezo, Himalayasalt, Maldonsalt og Seltin. Herregud. Jozo er jodsalt, Himalaya er rosa, Maldon er flakete og poenget med Seltin er å redusere hvor mye natrium man får i seg. Bare Nezo er “normalt” salt som faktisk er en billig vare. Pakningen varer lenge. Jeg bruker en generøs dæsj Nezo i kokevannet når jeg lager pasta, men i det store og hele bruker jeg veldig lite salt og enda mindre sukker (målt i kilo per år). Jeg bruker faktisk mer av både svartpepper og paprikapulver. Det er jo nesten aldri nødvendig å salte maten for å få i seg de 1,5 gram kroppen vil ha hver dag. Søk på nettet sier at nordmenn i gjennomsnitt – altså i praksis at noen individer får i seg ganske vanvittige mengder med salt – konsumerer hele 10 gram salt hver dag, noe som bidrar til å få opp blodtrykket og øke belastningen på hjertet — det har altså null positiv effekt på kort sikt og stort skadepotensial på lang sikt.
Det hinsides enhver sammenligning viktigste enketelementet for å etablere og vedlikeholde en sunn kropp er at man spiser sunt. Hvis man er slapp med standardene i matveien spiller det nesten ingen rolle hva annet man gjør for å “komme i form”. Det byggverket man jobber med kan jo aldri bli bedre enn de materialene man bruker. Det har ikke noe med mangel på mosjon å gjøre – selv om dette også spiller en viss rolle i det store bildet – de feite folka man kan observere rundt omkring er matvrak. De er feilernærte til en katastrofal grad. Man kan jo se på folk at kostholdet deres består av industrielt fremstilt grisemat som er full av “tomme kalorier” og alskens karsinogene stoffer. Da har forfallet kommet langt — og det første krisetiltaket man umiddelbart må iverksette er å få ned mengden av sukker og salt som man får i seg. Null er en passende mengde sukker for de fleste. (Hvis man begynner å finstudere saken og beregne tallene vil man raskt oppdage at det er sukker i nesten alle matvarer som ikke er rene, rå ingredienser, så mengden blir i praksis aldri null med mindre man virkelig går inn for det og lager absolutt alt fra bunnen av selv, men det er også i praksis for mye forlangt av de fleste.)
Folk blir typisk veldig provosert av sånt. De bryr seg jo bare om kos, som er belønningsmekanismen deres. De vil ikke tenke på at de tar livet av seg selv med de dårlige vanene sine, de vil ha kos og hygge her og nå. Det sier seg selv at under sånne omstendigheter kommer man ikke langt med snusfornuft i forhold til klimaproblemene: Folk driter jo til og med i sin egen kropp, så hvor realistisk er det å komme med fornuftsbaserte argumenter til fordel for livsmiljøets bærekraft?
Det er lenge siden Led Zeppelin var konger på haugen — men de var verdens største band en stund. Aldri igjen kommer det til å bli noe som ligner på den gudestatusen de oppnådde i sine velmaktsdager. Senere kom problemer, men før 1975 var det ingen over, ingen ved siden. For å forklare den maktposisjonen de hadde må vi faktorere inn “den femte zepperen”, manageren Peter Grant, som var mer noen slags mafiaboss som type enn hva man i dag ville kalle en forretningsmann. Han fikk ting gjort, mildt sagt. Ingen band verken før eller siden har hatt like bra økonomiske avtaler både i forhold til plateselskap og konsertarrangører.
Hvis man er den typen musikkelsker som liker dyktige musikere som også er talentfulle låtskrivere blir det vanskelig å forklare hvorfor man eventuelt ikke liker Led Zeppelin, men jeg har selv møtt folk som kaller dem “oppskrytt” uten at jeg helt tror på det de sier. Jeg tror at når dette skjer må det være fordi de ikke har tatt seg tid til å lytte til selve bandet, det de reagerer på er at så mange skryter så hemningsløst av “verdens beste band noensinne” at det må være noe galt med bildet. Eller noe i den samme gata. Det går jo ikke an å si noe annet enn at alle de fire medlemmene av Led Zeppelin, hver for seg, var svært dyktige solomusikere som i tillegg hadde en fantastisk kjemi som band, så der står vi objektivt sett — så får vi siden heller snakke om “musikksmak” hvis det gjenstår noe å diskutere.
Bandet eksisterte i ti år og ga ut åtte studioalbum, dessuten diverse konsertopptak og annet, men det mest kommersielt vellykkede albumet var “fireren” – plata har strengt tatt ingen tittel, men alle kaller den bare “fireren” siden det var deres fjerde utgivelse – mens min egen favoritt er albumet Presence fra 1976 — og nest etter der liker jeg best In Through The Out Door fra 1979, som også var deres siste. Jeg så i et intervju at vokalisten Robert Plant – på bildet ovenfor i en “før og nå” montasje – også liker Presence best, så da har jeg støtte i en autoritet i saken, selv om dette er en uvanlig posisjon blant Led Zeppelin-fans. Dobbeltalbumet Physical Graffiti fra 1975 er det de fleste mener er høydepunktet i karrièren deres — og ellers var det jo det tidlige materialet til bandet som først og fremst tok verden med storm, og også det som “alle har hørt”, mens jeg altså liker det sene arbeidet deres. For eksempel tenker jeg det må være helt greit om jeg aldri mer hører slageren Whole Lotta Love – særlig som middelmådig coverversjon gjort av andre – men sannheten er at jeg liker låta like godt hver gang jeg hører den, la oss si på radioen mens jeg kjører bil. Det var jo et aldeles usannsynlig groovy band.
Det er ofte litt tilfredsstillende å se ansiktet på unge musikkelskere, som skjønner seg på faget og som har hørt “om” Led Zeppelin men aldri lyttet til dem, første gangen dette skjer. Det typiske er et wow øyeblikk. Plutselig forstår de hvorfar bandet den dag i dag har så mange fans. Noen ganger er det som å se ansiktsuttykket til et barn som smaker iskrem for første gang. Det skjer noe med dem. De skjønner at de er nødt til å skaffe seg mer av dette — hvilket i store trekk er hvorfor Led Zeppelin aldri kommer til å dø. Arbeidet deres er så bra. Selvsagt er det mye skryt og “hype” men det er gode grunner for dette.
Er det bare meg eller har grønnsaker generelt sett blitt jævlig dyrt? Det går sikkert an å få ned prisen i forhold til Bamas ferdigpakkede salat på superen, men jeg kjøpte likevel feldsalat, ruccola og “crispisalat” (som ser ut som enda en av mange varianter over vanlig hodesalat), dessuten diverse andre salatgrønnsaker. Paprika, tomat, agurk, vårløk — dessuten ikke minst en kyllingfilet delt i ganske små stykker, panert med en blanding av hvetemel, salt, pepper og paprikapulver, og brunet på høy varme i panne før etterbehandling i stekeovnen. Jeg stekte kyllingen før jeg gikk i butikken etter de øvrige salatingrediensene slik at den ville være nedkjølt før bruk, til denne, hva skal vi kalle det, litt bondske versjonen av Cæsarsalat (alt ligger i dressingen). Det ble nok til to porsjoner som kostet omtrent netto hundre kroner hver, hvilket er mer enn jeg strengt tatt har råd til innenfor mitt normale budsjett, men av og til må man jo frike ut.
Saken er at jeg skulle gjerne levd på salat alene, men det er for dyrt. Dette forholdet endrer seg lite gjennom året, til tross for at ting definitivt er mer og mindre “i sesong” over denne tiden, så man skulle anta at prisen varierte mer, men det gjør den altså ikke. Hvis man ønsker seg en særlig festmåned basert i ferske grønnsaker må man gjøre jobben selv. De som har “normalt dårlig råd” i Norge er nødt til å basere sitt kosthold i brødmat. Som så ofte ellers i dette livet — det man ønsker seg og det man kan få er ofte usamse størrelser. Det ser for eksempel ut som om det er alt for dyrt å bli vegetarianer, eller skal vi kalle det “grønnsaksbasert” i kostholdet, med noe innslag av animalsk baserte produkter, i stedet for det motsatte (som virker mest vanlig i Norge); selv om det definitivt er sunnere å holde kostholdet mest grønt. Jeg antar vi får være fornøyd med at grønnsaksdisken er såpass bra som den er – med sine stive priser – for Norge har jo ikke verdens mest gunstige forhold for frilandsdyrking av assorterte grønnsaker, selv om det finnes mange heltemodige bønder som gjør så godt de kan.
Politikken hos supermarkedskjedene ser ut til å være at de skal ha noenlunde det samme sortimentet året igjennom, som i praksis betyr mye import av grønnsaker fra etisk tvilsomme kilder, som for eksempel “plastsjøen” i Almeria (Spania). Hvis man aldri her hørt om dette før bør man sette av litt tid på å google “the sea of plastic” som leverer noe rundt halvparten av alle grønnsakene i Europa, men som ikke har lenge igjen som fenomen, fordi de går tomme for vann. Det finnes to former for tørke. Den som er kort og intens, basert i det lokale været, og den som er langvaring og utarmende, basert i overforbruk av de lokale ressursene. Spania har begge. Plastsjøen – som vises tydelig på Google Earth fra ganske langt ute – har brakt oppsving i økonomien i Almeria, som ellers er et ganske værbitt ørkenområde (hvor de blant annet spilte inn mange av de mest kjente spaghettiwesterns på 70-tallet) uten gode utsikter over langen. Så snart grunnvannet synker til et slikt nivå at det blir tilbakeslag av saltvann fra havet er det kroken på døra for dette opplegget, men ingen vet hvor langt inn i fremtiden dette ligger – kanskje ti-tyve år – bare at det er nødt til å skje. Et lokalt eksempel på selve kjerneproblemet i den globale ressursforvaltningen. Når ting er basert i økonomisk fortjeneste “så lenge det går” må det jo bli slik.
Regjeringen har satt ned et utvalg som sammen skal vurdere hva det vil si å være rusavhengig. Ingen i utvalget har brukererfaring eller medisinsk bakgrunn.
Ingressen til den linkede artikkelen høres i utgangspunktet urimelig ut, men når vi leser lenger ned fremkommer det at de søker en juridisk presisjon som det er meningen at politiet skal ha å forholde seg til i sin daglige kontaktflate mot det kriminelle miljøet. Høyesterett har jo fastslått at “mindre narkotikaforbrytelser” ikke skal påtales — med den praktiske følge at de heller ikke skal etterforskes, de som eventuelt er under slik mistanke skal ikke ransakes, og så videre. Uansett, to dommere og en professor i juss skal se på saken. Så langt er dette de eneste kjente fakta. Det synes uklart hva medisinsk fagpersonell og tidligere misbrukere eventuelt skulle bidra med. Dette er en jobb for jurister. Den har oppstått på grunn av en dom i Høyesterett. Formålet er å synkronisere rettspraksis og politiarbeid.
Min posisjon i “narkotikadebatten” er at hele opplegget ser rimelig orwelliansk ut. Uavhengig av formålet så ser virkningen av forbudslinja ut til å være at vi nå har en internasjonal klasse av svært rike kjeltringer som har makt og midler til å oversvømme brukermarkedet med slike mengder at vi måtte hatt en politistat i nazidivisjonen for å rå med saken, og selv ikke det ville nødvendigvis ha hjulpet. Vi observerer jo at i land hvor de praktiserer dødsstraff også for “mindre narkotikaforbrytelser” finnes det stabil etterspørsel etter forbuden frukt — og så lenge denne bransjen har de vanvittige fortjenestemarginene den har er det urimelig å tro at man kan kontrollere dette fenomenet med maktmidler. Jeg tror ikke engang man ville sett noen nevneverdig endring i antallet brukere og omsatte mengder dersom hele sulamitten ble legalisrt. Det virker tvert imot som om alle allerede får tak i alt hva de måtte ønske, uavhengig av myndighetenes reguleringsforsøk.
Det ser for meg ut som om folk har lagt seg til en litt laissez-faire holdning til rusmidler, ikke ulikt hvordan det folk ofte synes det er “helt greit” å bryte trafikkreglene når det passer dem slik (og når det er liten risiko for å bli tatt). Skal man sammenligne disse to har utvilsomt lovbrudd i trafikken større umiddelbart skadepotensial, ihvertfall i den grad det blir et vanemønster, mens bruk – og misbruk – av rusmidler vekker mer moralsk forargelse. Selvsagt er det ikke bra å holde på med rusmidler, men det er heller ikke bra å ha et urealistisk forhold til hvor vanlig det er å begå “mindre narkotikaforbrytelser” ute i befolkningen. Man må jo for eksempel klø seg i skjegget over at det så langt i år har blitt tatt beslag i halvannet tonn kokain i Norge — i to store partier Hva slags inferens er det rimelig å trekke ut ifra dette i forhold til hva som eventuelt ikke har blitt oppdaget og beslaglagt? Det ble hevdet at det var feilsendinger og at dette stoffet ikke var beregnet på det norske markedet, men på hvilket grunnlag hviler en slik påstand? Det representerer uansett store penger. Man får kjøpt en kilo kokain for ti tusen kroner i Colombia, og man kan sikkert selge den for minst det tidobbelte så snart stoffet har landet i Norge — eller i et hvilket som helst annet land hvor kokain er en etterspurt forbruksvare. Siden kan man jo bare gange opp beløpene.
Sá hon þar vaða þunga strauma menn meinsvara ok morðvarga ok þann er annars glepr eyrarúnu; þar saug Niðhöggr nái framgengna, sleit vargr vera. Vituð ér enn – eða hvat?
Geyr nú Garmr mjök fyr Gnipahelli, festr mun slitna, en freki renna; fjölð veit ek fræða, fram sé ek lengra um ragna rök römm sigtíva.
